Psykologforeningens styre går enstemmig inn for:
å jobbe for å gjøre juridisk bindende forhåndserklæringer (JBF) til en del av lovverket i psykisk helsevern. «Implementeringen må skje på en forsvarlig og god måte», heter det i vedtaket.
JBF skal sikre pasientens en lovfestet rett til å reservere seg mot visse typer behandling. Det kan dreie seg om ulike behandlingsformer, for eksempel reservasjon mot tvangsmedisinering med antipsykotika.
Erklæringene er ment som en tydelig beskjed om hvilken type behandling pasienten ikke ønsker i en fase av behandlingen da vedkommende ikke lenger er samtykkekompetent og under tvungent psykisk helsevern.
Grunntanken er at erklæringen utarbeides og journalføres når pasienten mottar frivillig hjelp, og at den er juridisk bindende også i perioder han/hun er underlagt tvungent psykisk helsevern.
Ikke minst mennesker som er blitt tvangsmedisinert kan ha opplevd behandlingen så krenkende at de unnlater å ta imot nødvendig behandling
Pasientautonomi
Tungtveiende menneskerettslige hensyn og respekt for den enkeltes autonomi, ligger bak vedtaket, opplyser Psykologforeningens president, Tor Levin Hofgaard.
Han sier det er et overordnet prinsipp at helsehjelp skal gis frivillig, og minner om at det er tverrpolitisk enighet om å redusere tvang i psykisk helsevern.
– Målet om «pasientens helsetjeneste» tilsier at den enkelte pasients ønsker og erfaringer i økende grad får innflytelse på behandlingen, sier han.
Hofgaard tror JBF vil være et viktig tillitsskapende virkemiddel som gjør at mennesker som i dag vegrer seg mot å oppsøke hjelp av frykt for å bli utsatt for tvang, likevel velger å delta i behandlingstilbud.
– Ikke minst mennesker som er blitt tvangsmedisinert kan ha opplevd behandlingen så krenkende at de unnlater å ta imot nødvendig behandling, sier han.
Tilstrekkelig med ressurser og tid og god fagkompetanse er en nødvendig forutsetning for at innføringen av JBF skal blir vellykket
Psykologforeningens sentralstyre understreker at tilbudet til mennesker med alvorlig psykiske lidelser per i dag ikke er godt nok.
– Tilstrekkelig med ressurser og tid og god fagkompetanse er en nødvendig forutsetning for at innføringen av JBF skal blir vellykket. I dag ser vi imidlertid eksempler på reelle kutt i psykisk helsevern flere steder i landet, påpeker Hofgaard.
– For at JBF skal bli den suksessen vi håper på og vil jobbe for, må det demonstreres en reell politisk vilje til å satse på psykisk helsevern. God og forsvarlig behandling er avhengige av et rammeverk som gjør det mulig å utøve godt fag, sier han.
Saken på psykologforeningens nettside: https://www.psykologforeningen.no/foreningen/nyheter-og-kommentarer/aktuelt/sier-ja-til-juridisk-bindende-forhaandserklaeringer?
Aftenposten 6. desember 2018, Kronikk fra Psykologforeningens Menneskerettighetsutvalg
Tvangsmedisinering vil bli sett på som et historisk feilgrep av Reidar Hjermann og Heidi Wittrup Djup
Vi bør lovfeste en rett til å skrive en juridisk bindende forhåndserklæring for egen behandling i det psykiske helsevernet.
Noen ganger kan det vært lurt å sette seg ned og tenke gjennom hvordan vi vil bli sett på som forfedre. Hvordan vi som jobber med psykisk helsevern, vil bli betraktet av våre etterkommere når historien om oss skrives.
I dag ser vi med forferdelse på lobotomien som ble utført på pasienter så sent som i 1974. Hva gjør vi i dag, som vil bli kritisert av ettertiden?
Les saken i Aftenposten: https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/Ql4QOJ/Tvangsmedisinering-vil-bli-sett-pa-som-et-historisk-feilgrep–Reidar-Hjermann-og-Heidi-Wittrup-Djup?
Takk til Merete Nesset som har stått på barrikadene og deltatt i mange sammenhenger for å få forståelse og støtte for Reservasjonsretten, sist i Tromsø 4. desember 2018 holdt hun en knakende god innledning. Refererer det hun selv skrev om det her:
«I går holdt jeg et flammende og erfaringsnært foredrag på FøniksAften i Tromsø om årsakene til at vi trenger adgang til juridisk bindende reservasjonsrett mot tvangsbehandling med nevroleptika. Kortversjonen er at det ikke er mulig å observere effekt av slike potente legemidler utenfra; kun ETT menneske kan avgjøre om slik behandling erfares nyttig eller ikke, og det er den personen det er snakk om.
Det er meningsløst å hevde at medikamenter som beviselig aldri har hatt ønsket effekt for et enkeltindivid tidligere, på magisk vis plutselig skulle vise seg gunstig, bare fordi man dobler eller tripler dosen eller forskriver en coctail av medikamenter som det ikke finnes evidens for at er forsvarlig å blande. Det er like meningsløst å hevde at dersom vi skulle få anledning til å reservere oss, så må behandlerne ha unntak for farlighet. Hvorfor i alle dager skulle jeg brått tåle eller ha nytte av noe jeg beviselig aldri har tålt tidligere, bare fordi en for meg totalt fremmed fagperson med makt til å iverksette tvangsbehandling, får en fiks idé om at jeg er farlig når jeg blir sinna, hever stemmen og forteller ham om mine rettigheter som pasient? Hvorfor skulle en person som faktisk er voldelig og «farlig» dersom han håndteres på en uhensiktsmessig måte, tåle legemidler han utelukkende har jævlige erfaringer med? Vi kan ikke være bekjent av å bruke legemidler på tvang for å skape orden på avdelingen så lenge legemiddelet og makten som må til for å påtvinge den er til skade for den det gjelder!
Det er tøvete å snakke om legemiddeleffekt på gruppenivå i spørsmål som angår enkeltmennesker. For det første er slike effektstudier designet slik at kontrollgruppa ikke får placebo, men seponering av legemiddelet man måler effekten av. Man måler altså seponeringssymptomer på kontrollgruppa, og det gir overhodet ikke mening. For det andre er slike effektstudier ikke er utført på mennesker underlagt tvang. Det er nemlig ikke lov å forske på mennesker som ikke tar medikamenter frivillig. Det slipper ikke gjennom etisk komite. Så hvordan man kan hevde at tvangsmedisinering i det hele tatt bygger på evidens, er meg en gåte.
Det utenforstående ofte glemmer, er at vi som har horrible erfaringer med tvangsmedisinering ikke bare har fysiske og psykiske skader av selve legemiddeleffekten, men at vi også er traumatiserte av å ha blitt utsatt for fysiske maktovergrep i behandlingskåtskapens navn. Tvangsmedisinering er ikke behandling, det er VOLD.
Debatten sporer fort av til å handle om faglig forsvarlighet og fagpersoners ryggdekning i stedet for å handle om det som er best for den enkelte pasient. Diskrimineringen som ligger i dagens lovverk der en minoritet av befolkningen (vi som har psykoseerfaringer) utsettes for GROV diskriminering. Det er en grunnleggende menneskerett å få takke ja eller nei til behandling. I somatikken har vi i praksis også denne valgfriheten i Norge. En kreftpasient kan takke nei til behandling selv om det de fakto medfører tidligere død. Det er meningsløst at jeg ikke skal kunne takke nei til psykiatrisk «behandling» (les: VOLD) som ikke handler om å redde livet mitt, men tvert imot frarøver meg enhver verdighet som menneske i verden.
Derfor trenger vi adgang til å reservere oss mot psykiatriske tvangsintervensjoner. Reservasjonsretten må være absolutt hvis den skal ha verdi for oss den angår. Det handler om menneskeverd, frihet fra diskriminering og retten til å leve egne liv.
Synes dere det er for mye å be om?»