I denne artikkelen viser Letephia Hiler hvordan biologisk reduksjonisme skader. Hun argumenterer for en psykisk helsetjeneste som ser følelsesmessig smerte i sammenheng – med personers liv, fortolkning av omgivelsene, sosial og samfunnsmessig kontekst. Lene Auestad har oversatt artikkelen til norsk.
HER ER ET UTDRAG: Måten vi tenker om psykiske plager på i dag, er basert på en stor feiltagelse – at følelsesmessig smerte kommer av hjernekjemi-problemer snarere enn av menneskers erfaringer, sosiale forhold og hvordan de forstår omverdenen. Dette enkle synet har omgjort komplekse menneskelige erfaringer til grunnleggende sykdomskategorier som reduserer den menneskelige bevissthetens rike verden til en liste over lidelser som må fikses med kjemikalier.
Psykisk helsevern har ikke alltid vært styrt av den biomedisinske modellen. I det meste av menneskehetens historie har mennesker forstått psykiske plager som en del av sosiale, åndelige og miljømessige sammenhenger. Gamle helbredelsesmetoder fra ulike kulturer så sammenhenger mellom kropp, sinn, samfunn og omgivelser. Selv den tidlige psykiatrien anerkjente at livserfaringer former våre mentale tilstander.
Gå videre: Å skape en ny tenkemåte
For å gå fra dagens system til mer humane tilnærminger må vi ta grep på flere områder:
Politisk reform: Endring av hvordan midler fordeles fra akuttfokuserte tjenester til samfunnsbasert forebygging, likepersonshjelp og sosiale faktorer som påvirker helsen. Dette omfatter boligprogrammer, økonomisk støtte og samfunnsutvikling som tar hensyn til traumer.
Praksisendring: Lære eksperter på psykisk helse å bruke tilnærminger som tar hensyn til traumer og kulturelle forskjeller. Disse metodene setter lidelse i sammenheng og respekterer ulike måter å helbredes på. Dette innebærer å gå utover DSM for å skape forklaringer som innfanger hvor komplekse menneskelige erfaringer kan være.
Endre forskningsfokus: Se lenger enn bare å redusere symptomene, og se på resultater som teller for mennesker som ber om hjelp: hvor godt livet deres er, hvor god kontakt de har med andre, hva de gjør som betyr noe, og i hvor stor grad de kan ta egne valg. Dette innbefatter forskning som går over lengre tid for å se hvordan behandlingene påvirker folk over flere år, ikke bare uker.
Erfaringsbasert lederskap: Å sette kunnskapen til mennesker som har slitt med psykiske plager og forsøkt ulike måter å bli frisk på, i sentrum. Som bevegelsen for funksjonshemmedes rettigheter sier det: «Ikke bestem over oss uten oss.»
Skifte i kulturelle fortellinger: Å ta et oppgjør med ideen om at biologiske forklaringer er den viktigste måten å snakke om psykisk helse på i nyhetene, skolen og offentlige samtaler. Å fremme historier som viser hvordan vanskelige tider er forbundet med sosiale situasjoner og personlig mening, i stedet for bare å si at hjernen ikke fungerer som den skal.
Tilbake til vår menneskelige side
Arbeidet med å endre hvordan vi tenker om psykisk helsehjelp har som mål å finne tilbake til det som gjør oss til mennesker. Det går imot ideer som reduserer våre komplekse indre liv til bare hjernekjemikalier og merkelapper. Det står fast på at smerten vår har en verdi og bærer i seg budskap det er verdt å se nærmere på, ikke bare stenge ned.
For å komme videre kreves det mot – mot til å utfordre hovedhistoriene, til å se for seg andre alternativer og til å sette søkelyset på de som skades av forenklede tilnærminger. Det krever at fagfolk er ydmyke og innrømmer det vi ikke vet, og hvor systemene våre kommer til kort. Fremfor alt krever det en stor endring i hvordan vi betrakter menneskelig smerte: ikke som bevis på ødelagte hjerner, men som reelle reaksjoner på livshendelser som behøver vennlighet, forståelse og samfunnsbasert hjelp.
Vårt felles psykiske velvære avhenger av det.
Les hele den norske utgaven av artikkelen på Mad in Norway
Les den engelske originalutgaven av artikkelen på Mad in America