Nylig mottok Inger-Mari Eidsvik Prisen til fremme av ytringsfriheten i psykisk helsevern 2026. Prisen ble utdelt under Mad in Norways internasjonale filmfestival på Lillehammer 26. september i år. Siden publikumet var internasjonalt, holdt hun takketalen på engelsk. Her gjengir vi talen først på engelsk, og så på norsk.
Takketale
Eg vart litt overvelda. Det var veldig kjekt å få denne prisen framfor eit publikum frå heile verda, som forstår det vi forstår…
Laurdagskvelden sat eg tildømes ilag med ein psykiater frå USA, han var tydelig på at einaste diagnosa som eigentlig er reell er traumer…
– Eg kunne ikkje sagt det betre sjølv! Årsaka til alle diagnosene sjukdomsmodellen prakker på oss er vel i botnen erfaringer, opplevelser i eige liv, eller det vi bere med oss frå generasjonene før oss?
Filmane som vart vist anbefaler eg på det varmaste. Det var overveldende, men og mykje håp. For meg håp om at ei human tilnærming må og skal vinne fram.
Håp om at majoriteten i Norge skal forstå og sjå at den medisinske sjukdomsmodellen dreper.
Vi kan kort og godt ikkje fortsette å leike «vitenskap» med dei som er unge i dag. Min generasjon har erfart, og no må dokke lytte. Punktum.
Eg vart bedt om å dele takketalen min på Facebook då folk frå MAD in nettverket ønska å oversette og dele på eige språk.
– Den kjem derfor på norsk og på engelsk. Om du ikkje orker å lese heile, så ligger min visjon på slutten. Håper du leser den!
Boka på bildet er av Bjarte Rekdal, som er nevnt i teksten. Det umedvitne språket. Lacan og den franske psykoanalysen. – Eg prøver enda å forstå den!
THE 2026 AWARD FOR PROMOTING FREEDOM OF SPEECH IN MENTAL HEALTH CARE
I was a bit overwhelmed. It was truly wonderful to receive this award in front of an audience from all over the world—people who understand what we understand…
On Saturday evening, for instance, I sat with a psychiatrist from the US; he was adamant that the only diagnosis that is truly real is trauma…
—I couldn’t have put it better myself! Ultimately, the root cause of all the diagnoses the medical disease model foists upon us is our experiences—events in our own lives, or what we carry with us from the generations before us.
I highly recommend the films that were shown. It was an overwhelming experience, yet full of hope. For me, it represents hope that a humane approach must—and will—prevail.
Hope that the majority in Norway will come to understand and see that the medical disease model kills.
Quite simply, we cannot go on playing at «science» with today’s youth. My generation has lived through this, and now you need to listen. Period.
I was asked to share my acceptance speech on Facebook, as people from the «Mad In» network wanted to translate and share it in their own languages.
—So, here it is in both Norwegian and English. If you don’t feel up to reading the whole thing, my vision statement is at the end. I hope you read it!
The book in the picture is by Bjarte Rekdal, who is mentioned in the text. The Unconscious Language: Lacan and French Psychoanalysis. —I’m still trying to understand it!
PRISEN TIL FREMME AV YTRINGSFRIHETEN I PSYKISK HELSEVERN 2026
«Takk for pris! Det er ei ære å få den her på Filmfestivalen til Mad In Norway, med eit internasjonalt publikum!
Mitt engasjement handlar om at vi må stoppe torturen tvangsmedisinering, isolat, beltelegging og ECT på tvang er. – For komande generasjoner…
Det handler om kva eg har sett, erfart, min kunnskap og mitt samvet.
Eg har totalt vore tvangsinnlagt 11 gonger. Kvar gong har eg nekta å ta imot Nevroleptika. Dette har medført tvangsmedisinering med vold, skjerming og isolasjon. – Og krav om normalitet frå første stund.
Eg vil takke mine foreldre, familie og nabolag som sende meg ut i verda med resiliens, mot til å protestere mot galskapen og styrke nok til å overleve. Det er min arv!
Eg bestemte at mine foreldre skulle vere åpne i 1988/89. Det trur eg berga dei. Dei var veldig redde for meg då eg var underlagt tvang og tungt medisinert. Dei og eg fekk mykje støtte i lokalsamfunnet.
Eg fekk sjokk under første innleggelsane i 1988, 89 og 91. Eg møtte dei lobotomerte og mennesker sterkt prega av Nevroleptika. Mange budde på institusjonen og hadde budd der over fleire ti år. Eg vart redd eg var neste generasjon, eg var 24 år. Eg forsto eg måtte kjempe.
Psykiaterane meinte eg skulle akseptere depotsprøyter, uføretrygd og kommunal bolig i 1989. Min psykolog og lærar ved Barnevernspedagog utdanninga i Volda: Bjarte Rekdal støtta meg. Han var min viktigaste livberande relasjon som voksen.
Eg vil takke Eli Marte Rusten, Mediastudenten som tok eksamen på ein kortfilm med meg i 1990: «Eit halvt år av livet» Den filmen var min sanntids journal under siste rettsak.
Mine foreldre, Eli Marte og Bjarte har gått ut av tida.
Advokatane: Føniks advokater, Professor Mads Andenæs og ICJ Norge! Tusen takk!
Prosessen tok 10 år i Norge frå eg sende inn til Pro bono gruppa i 2016. Vi har anka til Strasbourg vedrørende foreldelse og erstatning.
Mi datter som var 18 år i 2014, klaga til Statsforvalter vedrørende tvangsmedisinering av meg.
Døtra mi la fram det eg hadde skreve offentlig til då. Dei ville ikkje lese. Ho var tydelig på kva eg ønska i høve til behandling.
Pårørende vart ikkje lytta til – er mi erfaring frå 1988 til 2016.
Eg har valgt å bråsepponere Nevroleptika når eg fekk kome heim, første 5-6 månadane ser eg ingen verdi i meg.
Men eg har hatt gode psykologer på utsida av psykiatrien, dei har imidlertid aldri definert meg deprimert, men traumatisert.
Under siste rettsaka var påstanden frå motparten at eg vart frisk uten medisin i 91 fordi eg då var i depressiv fase… Dei har gitt meg 10 ulike diagnoser i psykose, bipolar og schizo spekteret…
Norsk psykiatrisk forening klassifiserer dette no som hjernesjukdom.
Det er ei skam, dei tek bort håp.
Det som gav meg håp:
I 91 fekk eg ny psykiater: Drottning.
Han ville ikkje medisinere meg, han lytta. Han var mitt første håp om at vi; tvangsinnlagte pasienter, kan bli møtt med klokskap.
Eg dro tilbake til Volda og fullførte studiet. Medisinfri.
Etter tøffe tak i jobb, vart eg tvangsinnlagt i Tromsø i 1994. Der møtte eg tilnærminga «Reflekterende team» (Tom Andersen)
Dette vart eit nytt håp. Eg var innlagt i berre 3 veker, og deretter i full jobb og utan innleggelser i 11 år. Eg vart medregna, mine pårørende vart medregna som ein ressurs. Og eg fekk vere, utan krav om normalitet i den akutte krisa.
I 1991 og i 1994 kom eg raskt tilbake i jobb… Ved dei andre «behandingane» har eg brukt 2-3 år på å kome tilbake i arbeidslivet.
En av mine overlevelsesstrategier har vore å søke forståelse, studere.
I dag er eg traumeterapeut i spesialisthelsetjenesta. Eg jobber ut frå IoPT (Identitetsorientrende psykotraumeterapi) og EMDR.
Faglig har eg ei undring for det vesle barnet frå unnfangelsen.
Eg trur at det vi senser tidlig -i det førspråkelige stadiet, kan overvelde oss i voksen alder i gitte situasjoner og føre oss inn i det ein kaller psykose.
Generasjonstraumer tenker eg og er ein viktig faktor.
Dette kan vere ei forklaring, Identitetsforvirring i sårbare ungdomsår kan vere ei anna…
Noko overvelder oss… Vi må finne vår forståelse.
Eg holder foredrag, skriver litt og sit i styret til Nedtrappingsnettverket og tankesmia Funk Tenk.
Eg sat i Arbeidsgruppa til Helsedirektoratet vedr. Nasjonal veileder ved psykose, medikamentkapittelet. Der la eg inn dissens. Eg var ei einsam svale…
Eg avslutter med å dele ei kort utgave av min visjon, tanker eg og har delt med Helsereformutvalget i ei litt lengre utgåve.
Min Visjon
Vi må få eit Paradigmeskifte i tvangspsykiatrien for komande generasjoner:
Vi må bort frå det medisinske sjukdomsmodellen. Vi må få ei human tilnærming til mennesker i livskrise.
Vi må starte på det inneste isolatet, med sprøytene. -Og her har sykepleiere eit stort ansvar. Vi må få inn sosialfaglige i dei lukka postane.
Mi anbefaling fordi det finnes og fordi det fungerer:
Åpen dialog slik det blir praktisert i Nord Finland. Det vil på sikt vere samfunnsøkonomisk og nedskallere behovet for døgnplasser. Det vil redusere behovet for Nevroleptika. (Jamf resultat frå Nord Finland)
Åpen dialog vil ivareta pasient og pårørende i dialog med kommune og spesialisthelsetjensta der ein finn vegen vidare saman.
Dette krever ei omlegging av Fact team og andre team som bygger på den medisinske sjukdomsmodellen.
Ei omlegging frå ekspert velde til samhandling i menneskemøter.
Åpen Dialog kan ein og bruke i dei lukka postane for dei som må inn, eller ein kan bruke MTM rammeverket.
Traumesensitiv omsorg og behandling er eit krav uansett nivå.
Draumen min er at Nevroleptika blir fasa ut, og at vi evt. får benzodiazepiner i akutt krise for å finne tilbake til søvnen dersom trygge rammer/relasjoner ikkje er tilstrekkelig. 1 uke evt. 14 dager på benzo gjer oss ikkje avhengige….
For meg er Nevroleptika kjemisk lobotomi, eit fengsel.»
– Eg avslutta talen med «Psykiatribrølet» ilag med publikum! Det var god lyd! Brølet frå filmen «The Recovery Channel» av Ellen Ugelstad som vart vist på festivalen.
…
«Thank you so much! It is an honor to present this at the Mad In Norway Film Festival, before an international audience!
My commitment is about putting a stop to the torture that forced medication, solitary confinement, mechanical restraint, and involuntary ECT represent—for the sake of future generations.
It is about what I have seen and experienced, as well as my knowledge and my conscience.
I have been involuntarily committed a total of 11 times. Each time, I have refused to accept neuroleptics. This has resulted in forced medication involving the use of force, seclusion, and isolation.
—And demands for normality from the very first moment.
I want to thank my parents, family, and neighborhood for sending me out into the world with resilience, courage to protest against the madness, and the strength to survive. That is my legacy!
I decided that my parents should be open about the situation back in 1988–89. I believe that saved them. They were terrified for me when I was subjected to compulsory treatment and heavily medicated. We received a lot of support in the local community—
I was shocked during the first entries in 1988, 89 and 91; I encountered people who had been lobotomized and others severely affected by neuroleptics. Many lived at the institution and had been there for decades. I feared I would be the next generation—I was 24 years old. I realized I had to fight.
The psychiatrists thought I should accept depot injections, a disability pension, and municipal housing in 1989. My psychologist and teacher from Child welfare study program in Volda, Bjarte Rekdal, stood by me. He represents my most vital, life-sustaining relationship as an adult.
I want to thank Eli Marte Rusten, the media student who produced a short film with me in 1990: «Half a Year of My Life». That film served as my real-time journal during my final court case.
My parents, Eli Marte and Bjarte have passed away.
The lawyers: Føniks Advokater, Professor Mads Andenæs, and ICJ Norway! Thank you so much!
The process in Norway took 10 years from the time I submitted my case to the pro bono group in 2016. We have an appeal pending in Strasbourg regarding the statute of limitations and compensation.
My daughter, who was 18 in 2014, lodged a complaint with the County Governor regarding my forced medication.
My daughter presented what I had written publicly up to that point. They refused to read it. She clearly stated what I wanted regarding treatment.
My experience from 1988 to 2016 was that next-of-kin were not listened to.
I chose to stop taking neuroleptics abruptly every time I was allowed to go home. For the first 5–6 months, I felt completely worthless.
I’ve had good psychologists outside the psychiatry; they never classified me as depressed, but rather as traumatized.
During the court case, the opposing side claimed I recovered without medication in 91 because I was in a depressive phase at the time…
They have given me 10 different diagnoses across the psychosis, bipolar, and schizo spectrums…
The Norwegian Psychiatric Association now classifies it as a brain disease.
It is a disgrace; they take away hope.
What gave me hope:
– In 1991 I got a new psychiatrist: Drottning.
He didn’t want to medicate me; he listened. He was my first glimmer of hope that we—patients committed against our will—could be met with wisdom.
I returned to Volda and completed my studies. Without medication.
After a difficult time at work, I was hospitalized in Tromsø in 1994.
There, I encountered the «Reflecting Team» approach (developed by Tom Andersen).
This offered me new hope. I was hospitalized for only three weeks, after which I remained in full-time employment and free from further hospitalizations for eleven years.
I was included, and my next of kin were recognized as a resource. I was allowed simply to «be», without demands for normality while in the midst of an acute crisis.
In 1991 and 1994, I returned to work quickly… With the other «treatments,» it took me 2–3 years to get back into the workforce.
One of my survival strategies has been to seek understanding, to study.
Today, I am a trauma therapist within the specialist health service. My work is based on IoPT (Identity-oriented Psychotrauma Therapy) and EMDR.
Professionally, I am fascinated by the young child, starting from conception.
I believe that what we sense early on—during the pre-verbal stage—can overwhelm us in adulthood in certain situations and lead us into what is termed psychosis.
I also consider intergenerational trauma to be a significant factor.
This could be one explanation; identity confusion during vulnerable teenage years could be another…
Something overwhelms us… We must find our understanding.
Ok So – I give lectures, write sometimes. And I served on the boards of the Nedtrappingsnettverket (Tapering Network) and the think tank Funk Tenk.
I served on the Norwegian Directorate of Health’s working group for the national guideline on psychosis—specifically the chapter on medication in 21/22. I registered a dissenting opinion there. I was a lone voice…
I conclude by sharing a brief version of my vision—thoughts I have shared, in a more detailed form, with the Health Reform Committee in Norway.
My vision
We need a paradigm shift in Involuntary psychiatric care for future generations in Norway:
We need to move away from the medical disease model toward a humane approach for people in life crises.
We need to start with the innermost isolation unit, with the syringes. And here, nurses have a major responsibility. We need social work professionals in involuntary psychiatric care.
My recommendation, because it exists and because it works:
Open Dialogue—as practiced in Northern Finland—would be socio-economically beneficial in the long run and reduce the need for inpatient beds. It would also lower the need for neuroleptics (as evidenced by results from Northern Finland).
Open Dialogue supports patients and their families through a collaborative process involving both municipal and specialist health services, finding the way forward together.
This requires transforming FACT teams – and other teams, that currently rely on the medical model of disease.
It means shifting from an expert-led approach to one based on collaboration and human connection.
Open Dialogue can also be implemented within closed psychiatric wards for those requiring admission, or the PTMF framework can be used.
Trauma-informed care and treatment are essential at every level.
My dream is for neuroleptics to be phased out, and for us to potentially receive benzodiazepines during acute crises to regain our sleep – if a safe environment or supportive relationships aren’t enough. A week—or perhaps two—on benzos won’t make us dependent…
To me, neuroleptics are a chemical lobotomy—a prison.»
I concluded the speech with the «psychiatry roar» together with the audience—the roar from the film «The Recovery Channel» by Ellen Ugelstad, which was screened at the festival.
Se også: Prisen til fremme av ytringsfrihet i psykisk helsevern