WSO avga høringssvar i november 2020 på NOU 2020:5 Likhet for loven, med forslag til ny rettshjelpslov.
Uttdrag fra høringssvaret
WSO – We Shall Overcome er en bruker og interesseorganisasjon for menneskerettigheter, selvbestemmelse og verdighet innen psykisk helse. Vi gir likepersonrådgivning, men vi har ikke tilbud om juridisk rådgivning og har ikke økonomiske ressurser til det selv om behovet er stort. Vi mottar mange henvendelser som omhandler tvang i psykisk helsevern, og tilgrensende temaer. Vi kontaktes av medlemmer og andre som opplever overgrep, tvang og menneskerettighetsbrudd i psykisk helsevern.
Vi ser at det er et stort udekket behov for juridisk rådgivning og rettshjelp på dette området. Det finnes ikke et rettighetssenter/ lavterskeltilbud som ivaretar tvangssaker og brudd på menneskerettighetene i psykisk helsevern, dette er noe vi har etterlyst i flere ti-år. Det er et problem at det ikke er et sted vi kan henvise videre til hvor de kan få juridisk rådgivning av god kvalitet. Det er også vanskelig mange steder å finne advokater som har god kompetanse på dette feltet og faktisk er villig til å kjempe for klientens interesser. WSO har derfor med interesse lest dissensen fra Cathrine Moksness, og hennes særuttalelse.
……..
Rettshjelp i saker utenfor de prioriterte områdene
Vi støtter forslaget om utvidelse av skjønnsbestemmelsen. Dagens snevre ordning fører til at saker av stor prinsipiell betydning ikke kommer til domstolene.
Brudd på menneskerettighetene
Noe av den praksisen som foregår innenfor psykisk helsevern er klart i strid med internasjonale menneskerettigheter, selv om det (tilsynelatende) er innenfor norsk lov. Vi viser blant annet til WSOs skygge-rapport til CRPD-komiteen, og CRPD komiteens anbefalinger til Norge (2019), samt ØSK-komiteens anbefalinger til Norge (2020). Det er allikevel forsvinnende få saker som kommer opp og blir vurdert av domstolene. Vi mener at når saker omhandler anførsler om brudd på menneskerettighetene har dette stor betydning også utover den enkelte sak, og det vil være viktig at dette kan dekkes av fri rettshjelp.
Vi vil også påpeke noen typer saker som omhandler tvang etter psykisk helsevernloven men som ikke dekkes av tvisteloven kapittel 36.
Saker om tvangsmedisinering etter PHVL§ 4-4.
Tvangsmedisinering er et av de mest inngripende tvangstiltakene, med store og langvarige konsekvenser for den som utsettes for det. Etter endring i 2017 har man rett på 5 timer rettshjelp ved klage på tvangsmedisinering etter PHVL§ 4-4 til fylkesmannen. Hvis man får avslag på klage hos fylkesmannen er det ikke mulig å klage saken videre til tingretten. Dette fører til at det i realiteten ikke behandles saker om tvangsmedisinering i domstolen.
Hvis man klager på vedtak etter PHVL§3-3 (tvangsinnleggelse) kan saken ankes til tingretten og lagmannsretten. Tvangsmedisinering vil kunne være et tema, men dom vil være på opphevelse av § 3-3, ikke §4-4. Det fins saker hvor pasienten av forskjellige grunner ikke ønsker å klage på §3-3. Det kan eksempelvis være fordi man selv ser behovet for å være innlagt, men ikke vil ikke tvangsmedisineres, eller at muligheten for å vinne frem på opphevelse av §3-3 synes liten, da det er få saker som vinner frem. Man kan allikevel ha stor rettslig interesse av å klage på § 4-4 for å oppheve/ hindre tvangsmedisinering.
Også saker som gjelder alvorlige tvangsinngrep som skjerming og beltelegging faller utenfor ordningen.
Disse sakene er da henvist til sivilrettslig prosess, uten fri rettshjelp uten behovsprøving. Dette kan ta mange år, og med stor økonomisk risiko for personen, og det er så langt vi kjenner til ikke ført saker om tvangsmedisinering for domstolen.
Dette gjør også at det ikke foreligger rettspraksis som kan sette rettslig standard for behandling av klagesaker etter PHVL § 4-4. Det er gjennomgående dårlig begrunnede avslag i klagebehandling på tvangsmedisinering av fylkesmannen, noe også Sivilombudsmannen har påpekt.
Å få prøvd saken etter at tvangen er opphørt
Når en sak om kontrollkommisjonens opprettholdelse av PHVL § 3-3 ankes til tingretten skjer det jevnlig at saken trekkes fra sykehuset (tvangsvedtaket oppheves) rett før saken skal til behandling i retten. Automatisk vil da personen miste «rettslig interesse» og saken avvises av domstolen. Personen kan allikevel være i stor risiko for å bli underlagt en ny frihetsberøvelse rett etterpå. Det er langt i fra alle saker at en utenomrettslig løsning er det beste for personen.
Retten til å få prøvd saken for retten må gjelde også etter at tvangen er opphørt.
Det er viktig når en urett er begått å få sin sak vurdert i domstolen, både for enkeltpersonen og for å sette standard for hva legene kan gjøre innenfor loven. Det kan ofte være vanskelig å ta opp en kamp mot krenkelsene du utsettes for mens man fortsatt er innlagt.
Hele høringssvaret kan lastes ned her:
https://wso.no/wp-content/uploads/2021/01/20201123-Høringssvar-NOU-Likhet-for-loven.pdf