Den 27. september var det kroken på døra for Kastanjebakken. Dette skjedde til tross for iherdige protester fra ansatte, brukere og pårørende. Også tidligere pasienter beklager at avdelingen hvor de fikk så mye hjelp, legges ned.
Av Reidun Berger
Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Søkelyset nr. 18, desember 2000.
Kastanjebakken har vært et unikt rehabiliterings og habiliteringstilbud for mennesker med psykoser, manisk depresjon og andre alvorlige psykiske lidelser. Rehabilitering vil si å gjenvinne gamle ferdigheter. Habilitering derimot er a sette i stand, noe som ikke har vært i bruk for, tenne ilden så å si. Mange mennesker har f.eks. av forskjellige årsaker ikke hatt en naturlig barn- og ungdomstid med de opplevelser og erfaringer som hører med til en naturlig utvikling fra barn til voksen. Det interessante har vært at mens debatten om Kastanjebakken har pågått, så har ingen av de biologisk orienterte legene støttet opp om å beholde tilbudet. Når en vet hvor sterke interesser de medisinske firmaene har innen psykiatrien, så må det være tillatt å gjøre seg sine tanker om hvorfor.
ET NYTT OG VERDIG LIV FOR MANGE
– Da vi startet her for mange ar siden, begynte vi med de dårligste pasientene fra avdelingene. De som andre hadde gitt opp. Vi så det som vesentlig å skape kontakt og tillit, sier psykiatrisk sykepleier Trine Helgerud som har arbeidet på Kastanjebakken i 23 ar.
– Mange pasienter hadde vært beltelagt når de var utagerende og aggressive. Belteleggingen hadde tatt fra dem all selvrespekt. For mange var dette første gang de følte seg sett, respektert som mennesker. Som en pasient sa, det er ofte bare små ting som skal til for å avverge aggressive utbrudd, mest går det på det å bli sett som menneske. Vi har hatt mange tunge pasienter her, også kriminelle. Vi hadde en tung kriminell fra Bredtvet som er rehabilitert tilbake til samfunnet. For ham var vi veien til et verdig liv.
– For 12 år siden hadde vi en evaluering av vårt behandlingstilbud og vi kan vise til gode resultater. Svært mange av vare pasienter er blitt ført tilbake til et vanlig samfunnsliv. Vi har en individualorientert terapi hvor den enkelte får den tid som trengs til å bygge opp styrke og trygghet til å møte livet ute i samfunnet med sosialt nettverk, bolig og det som trengs for a leve et vanlig liv. Alt det de fleste av oss tar som en selvfølge, men som disse menneskene må ha hjelp til å bygge opp. Vi har i mange år samarbeidet med psykoterapeut dr. Philos Barbro Sandin i Sverige. Hun driver en egen klinikk og kan vise til oppsiktsvekkende resultater når det gjelder mennesker med diagnosen schizofreni. Mange av de hun har behandlet og som ellers ville ha vært henvist til et liv i institusjon, er blitt friske og deltar i et vanlig samfunnsliv. Mange har gjennomført en utdannelse alt fra videregående skole til universitetsstudier. Hennes antagelse er at schizofreni ikke er en sykdom, men strategier for å mestre vanskelige og belastende livssituasjoner, sier Helgerud.
DPS-TILBUDET ER IKKE GODT NOK
Det høres så betryggende ut når det sies at det er opprettet 29 nye plasser ute i bydelene for psykiatriske pasienter og at en da med god samvittighet kan legge ned 14 i psykiatrien. Da vet ikke beslutningstakerne hva de snakker om, eller de snakker mot bedre vitende. Vi hadde senest en bruker her i dag som ikke kunne nyttiggjøre seg et slikt DPS-tilbud. En kan ikke skrive ut folk til ensomhet og isolasjon. Det er det vi frykter kommer til å skje. På DPSene er det de psykiatriske sykepleierne og ergoterapeutene som tar seg av behandlingen. Vi har både leger og psykologer, så det er et helt annet terapitilbud her og vi har bygget opp kompetanse som vi nå frykter kan gå tapt. Men det er turbomodellen som gjelder; Når folk legges inn, skal de fortest mulig ut igjen. Det gjør seg på statistikken, for her er det tall som teller. Og at en er effektiv. At dette dreier seg om mennesker som trenger hjelp over lang tid, er ikke så viktig. Så kan en undre seg over hva kvalitetssikring er utover det å være et trendy moteord, sier Trine Helgerud.
VERDIKAMP – OG FORAKT FOR SVAKHET
– At bystyret med viten og vilje legger ned Kastanje bakken, kaller jeg en ansvarsfraskrivelse sier Are Saastad, hjelpepleier og tillitsvalgt for de ansatte på Gaustad. Han har som Trine Helgerud engasjert seg i å bevare dette tilbudet og har skrevet flere avisinnlegg og vært med og demonstrert utenfor Stortinget.
– Politikerne kan ikke si at de ikke vet. De er hele tiden blitt informert og tilført den kunnskap de trenger for a vite hva de må forholde seg til. Det tilbudet som bygges opp ute ved DPSene er verdifullt, men ikke egnet for de som er på Kastanjebakken. Der vil ikke bli mulighet for skjerming når pasienter har det tøft, er til fare for seg selv og andre. Enkelte av pasientene synes at nedleggelsen av Kastanjebakken er så frustrerende at de snakker om a ta sitt eget liv.
– Sykehusledelsen har ikke støttet oss, forteller Saastad. – De er lydige mot Rådhuset. Der man er interessert i endringsvillige personer. Det vil si de som gjør som Rådhuset vil; til det beste for økonomien, men ikke for pasientene. Det er lite forståelse for at tid er en verdi i seg selv når det gjelder habilitering og rehabilitering. Den kontakten og omsorgen pasientene får av dem som er sammen med dem daglig har en terapeutisk verdi som er sterkt undervurdert. Sant nok har det vært faglig uenighet på Kastanjebakken, men det er bra at meninger brytes og at en har en bevisst og kritisk holdning til det en driver med.
– Hovedskillet i psykiatrien går mellom de tradisjonelle psykiatermiljøene og de som ønsker åpenhet og debatt. De tradisjonelle hater søkelys på Juklerødsaken, nevroleptika, elektrosjokk og bruk av tvang. Kampen om Kastanjebakken er også en verdikamp, om hvilke verdier som skal være grunnleggende for vart arbeid. På 1970-tallet var det en ideologisk kamp om Reitgjerdet. Der ble det avdekket en uverdig kultur med totalkontroll hvor overgrep var satt i system uten at noen utenforstående instans kunne gripe inn. Det som skjedde der, var sa graverende at Reitgjerdet ble nedlagt. Men psykiatrien har enda ikke tatt oppgjør med det som var med på å legitimere denne kulturen. En kan jo spørre seg, hvis de som er med på å legitimere denne kulturen selv ble syke eller måtte legge inn en av sine aller kjæreste, ville de da synes at den behandlingen som står til rådighet i dag er ok? Det er fortsatt ikke noe forbud mot lobotomi, og det tas fortsatt ikke noe selvkritikk på hva som skjedde i Juklerød-saken.
– Med nedleggelsen av Kastanjebakken, kan det se ut som vi er på vei tilbake til den totale institusjon. Mindre terapi, mer medisinering og tvang. Det var jo det vi skulle bort fra. Det er symptomatisk at det er pressen som må være riset bak speilet for å få uregelmessigheter og kritikkverdige forhold frem i dagen. Det skulle være en løpende og åpen offentlig debatt hvor psykiatrien var tydelig på det den mener og står for. Kampen om Kastanjebakken har vært den første profilerte kampen på mange år innen psykiatrien hvor både ansatte, pårørende, og pasienter har deltatt. Det har vært en moralsk reaksjon og et stort engasjement, for det det dreier seg om er et verdig liv for de som står svakest til i samfunnet. Og det har vært en protest mot den forakt for svakhet som signaliseres gjennom det å slå hånden av dem som trenger samfunnets støtte på en helt annen måte enn det som det nå legges opp til, sier Are Saastad.
KASTANJEBAKKEN KAN BLI EGEN STIFTIELSIE!
Det arbeides nå for at Kastanjebakken kan bli en stiftelse hvor det nåværende terapitilbudet kan opprettholdes og bygges ut etter Barbra Sandin-modellen. Tanken er at pårørende, brukere og representanter fra frivillige organisasjoner innen psykisk helse skal være med i styret. Som Erling Jahn, leder i Mental Heise Norge i Sinn og Samfunn 4/2000 sier:
«Skal vi få til holdningsendringer må brukerne tas med sammen med fagfolkene på en helt annen mate enn det som har vært praksis til nå. Som landets største bruker- og pårørendeorganisasjon, innehar vi en kompetanse som vil være helt nødvendig for å få til nytenkning og som vil ha en samfunnsendrende effekt i forhold til det sementerte og «professorale» psykiske helsevesenet slik det fungerer i dag».
Midler til et slikt Kastanjebakken-prosjekt finnes helt sikkert når en vet at det i fjor var 200 millioner ubrukte psykiatrimidler ute i fylker og kommuner. Så det står mer på viljen til å tenke nytt og iverksette tiltak for a støtte en demokratisering som er nødvendig innen psykiatrien. (Artikkelen er oppdatert. Ansv. red.)
Nedleggelse av Kastanjebakken: Faglig uenighet eller politisk vedtak?
Oslo, 25.09.00
Mental Helse Norge (MHN), Mental Helse Oslo (MHO), AURORA – Støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer, Landsforeningen for pårørende innen psykiatri (LPP), We Shall Overcome (WSO) leste med undring pressemeldingen 30.08.00 der det fremgår at Oslo kommune velger å forholde seg til de vedtatte disponeringer gjort av styret ved Aker sektor og derved fjerner halvparten av Aker sektors åpne rehabiliteringsplasser.
Bruker- og pårørende-organisasjonene ser ingen annen måte å tolke dette på enn at de ansvarlige politikere i Oslo mener dette er en intern faglig debatt ved Gaustad og ikke et prinsipielt spørsmål.
Dette er uforståelig for oss. Nedleggelsen av Kastanjebakken er i høy grad et politisk spørsmål og et illojalt brudd med et samlet stortingsflertalls erkjennelse av at psykisk helsevern i Norge må rustes opp og ikke legges ned, hvilket kom til utrykk i Stortingsmelding nr. 25, St.prp. nr. 63 og Rundskriv I- 24/99.
Vi hevder at:
- Det er et politisk brudd med kravet om en sammenhengende behandlingskjede innen psykisk helsevern.
- Det er et politisk brudd med den statlige forutsetningen om at den øremerkede utbyggingen av en distriktspsykiatri skulle være et supplement, og ikke en erstatning, for tilbud på sykehusnivå for de som trenger dette.
- Det er et politisk brudd med kravet om at psykisk helsevern skal utformes i tråd med brukerorganisasjonenes anbefalinger og kunnskap om nødvendige krav til tjenestenes utforming.
- Det er et politisk brudd med kravet om både åpne og lukkede institusjonsplasser slik at tilbud skal kunne tilpasses individuelle behov. Nedleggelsen av Kastanjebakken er et entydig signal om at man i Oslo overser et samlet stortingsflertall som erkjente behovet for et bredt sammensatt behandlingstilbud i og med at resterende avdelinger i hovedsak er lukkede behandlingsplasser med star grad av tvang.
- Det er således et politisk brudd med målsettingen om redusert bruk av tvang i behandlingen av psykiske lidelser. En sammenhengende behandlingskjede med tilstrekkelig kapasitet for åpen langtidsbehandling er en nødvendig forutsetning for redusert bruk av tvang.
- Det er en politisk ansvarsfraskrivelse å legge opp til en økonomisk politikk der man ensidig bygger opp de deler av psykiatrien som kan finansieres på øremerkede statlige opptrappingsmidler og samtidig legger ned de deler av tiltakskjeden som faller inn under Oslo kommunes lovfestede ansvar for å vedlikeholde et fullverdig tilbud på sykehusnivå.
Oslo kommune kan ikke på denne maten løpe fra sitt politiske ansvar for at en rekke alvorlige syke mennesker med langvarige rehabiliteringsbehov nå blir stående uten faglig forsvarlig hjelp. Disse pasientene opphører ikke å eksistere, uansett Oslo kommunes virkelighetsbeskrivelse.
Synspunktene over er alle organisasjonene enige om.
Med vennlig hilsen
Kari Sundby, regionsekretær Mental Heise Norge (MHN), Else-Marie Falch-Gulbrandsen, fylkesleder Mental Helse Oslo (MHO, Bjørg Bjørnevik, styreleder AURORA – Støtteforening for mennesker med psykiske helseproblemer, Åse Swensen, styreleder Landsforeningen for pårørende innen psykiatri (LPP) – Oslo og omegn lokallag, Tormod Bakke, styreleder We Shall Overcome. (WSO)
Over: Det åpne brevet brukerorganisasjonene i høst ble enige om å sende til Oslo kommune ved ordfører Per Ditlev-Simonsen, byrådsleder Fritz Huitfeldt, byrådsavdelingen for helse og sykehus v/ Ellen Chr. Christiansen, byrådsavdelingen foreldre og bydelene v/ Erling Lae, helse- og sosialkomiteens medlemmer, gruppelederne for partiene i Oslo bystyre, helseminister Tore Tønne samt til samtlig presse og kringkastning.
For flere artikler fra tidligere utgaver av tidsskriftet Søkelyset, se denne siden.