«Uvitenheten var stor omkring sinnssykdom, og for en maler var det katastrofalt, og ensbetydende med total formørkelse av ånden, hvilken en maler faktisk «malte med»!»
Lars Hertervig presentert av Brit Kristin Utne
Først publisert i tidsskriftet Søkelyset nr. 6, oktober 1989
Maleren Lars Hertervig ble født 16. februar 1830.Han var nr. 3 av 12 barn. Tre av søstrene, Cecilia, Ane og Elisabeth opplevde hans store berømmelse, og det er fra dem vi har de fleste opplysninger om malerens barndom. Ifølge søstrenes beretning begynte Lars å male allerede i 5-årsalderen.
Sine primitive malersaker laget han selv. Penslene var trepinner som han spikket lurvete i enden, og sort farve fikk han ved å knuse trekull og blande det med vann. Ofte streifet han omkring på øya hele dagen, og kom hjem om aftenen med tegningene. Mange av dem skal ha vært sky-tegninger.
Det er ganske usedvanlig at en liten gutt som levde under så fattigslige vilkår, ga seg til å tegne og male skyer. Ingen av disse bildene er bevart. Og hans kunstneriske lek, og hans evne til å ta seg fram på egen hånd, var velutviklet. Han var også veldig oppslukt av den natur som omgav ham.
Hans far arbeidet i Stavanger som løsarbeider. I 1853 omtales han som en der i mange år har vært en fattig og daglønnet mann. Familiens dårlige økonomi førte til at Lars Hertervig, som var den eldste av guttene, tidlig måtte ut og arbeide for å tjene penger til familien.
Han kom i lære hos Endre Dahl på malerverkstedet i Nygaten i Stavanger. Lars Hertervig omtales som en flink og snill gutt. Hans yngre søster Elisabeth har fortalt at han lærte å lese på egenhånd. I de årene Lars Hertervig var på malerverkstedet i Nygaten, fortsatte han å male og tegne i fristundene. Men stort kan det neppe ha vært, for arbeidstiden var lang – fra 5 om morgenen til 19 om kvelden.
På veggen i malerverkstedet malte Lars et stort bilde, som vakte mesterens og svennenes beundring. Men selv ble han aldri fornøyd med det!
En av de første utenforstående som ble oppmerksom på guttens talent skal ha vært løytnant Bernt Lund. Fra den tid fikk Lars undervisning i frihåndstegning av den kjente tegnelærer Bernhard Hansen. I 20 års alderen kom Lars Hertervig som malersvenn i huset til Hans Gabriel Sundt. Sundt var meget velgjørende, og hadde mange interesser. Det fortelles at Lars Hertervig, mens han var hos Sundt i smug kopierte et av Bådes malerier. Men Sundt roste hans kopi og spurte om han ville gjøre flere. Da kom Sundt til det resultat at Lars Hertervig burde skaffes en kunstutdannelse, og det ble bestemt at Lars skulle sendes til tegneskolen i Christiania.
Det var også (andre)vordende kunstnere blant elevene på tegne skolen. Våren 1852 ble det spørsmål om Lars Hertervigs videre utdanne1se.
Sundt var fremdeles villig til å støtte ham økonomisk, og rådførte seg på nytt med Eckersberg. De aller flest kunstmalerne søkte seg i de årene til Düsseldorf.
Det velorganiserte akademiet i Düsseldorf virket som en magnet på de norske malerne. Eckersbergs råd ble da å la Lars Hertervig få studere i Düsseldorf. Og ut på våren 1852 dro Lars av sted. I lomma hadde han en anbefaling fra Gude.
Akademiet var sentrum i Düsseldorfs kunstliv. Det var blitt opprett i 1767. Lars Hertervig ble med en gang Gudes elev.
Hertervigs utseende i disse årene kjenner vi fra en tegning i Arbos skisseblokk. Den viser en slank, ganske kraftig skikkelse iført frakk. Vi ser ham i profil, og gjenkjenner den store nesa, de små øynene, den noe tilbaketrukne, men velformede hake. Ansiktet synes å være smalt og renskåret med markerte trekk.
Om Lars daglige liv vet vi svært lite. Betzy Gude, Gudes hustru, erindret ham fra sitt hjem som en stillferdig og sky ung mann, og hennes søster, fru Kjerulf, har fortalt at det var et par av de unge norske malerne som stadig mobbet ham.
Det hele skal ha startet med Lars Hertervigs ulykkelige forelskelse i Helene Winkelmann enkefru Winkelmanns datter, hos hvem den unge malerstudenten losjerte under sitt første år i Düsseldorf. Da han av sin vertinne ble anmodet om å finne annet husvære, og om å la datteren i fred, begynte kameratenes mer eller mindre ondsinnede erting å stikke ham langt dypere.
Lars Hertervig, håndverksgutten fra Stranden, som av sin velgjører kjøpmann Sundt var sendt til denne romantiske tidsepokes kunstneriske sentrum, kom for å utvikle og foredle sine kunnskaper, og sitt store talent innenfor landskapskunsten.
Det var i sitt andre år i Düsseldorf at Lars opplevde sin følelsesmessige krise. Å bli forhindret fra å treffe sin elskede, endatil ved politiets inngripen, for deretter å bli gjort til latter av kameratene – de fleste fra et ganske annet klassemessig sjikt enn han selv – ble for mye.
Han klager i brevene til Sundt over sykelighet, og utpå vårparten 1854 er det klart at han ønsker seg hjem, noe Sundt gir ham tillatelse til i april.
Han ankommer Kristiansand med båt, og går derfra på sine ben hjem til Stavanger. Som han sa -Sundt hadde allerede betalt for mye, og han ville ikke be om mere.
Det synes å være bekreftet at Lars Hertervig i denne perioden led under forfølgelsestanker og hallusinasjoner. Han skal ha drevet med forvirret tale med seg selv.
Imidlertid er det svært få opplysninger man har om kunstnerens tilstand i disse årene.
De følgende to årene fortsatte han å male, fremdeles understøttet av Sundt, som også ga ham kost og losji. Det er også klart at Sundt anså Lars Hertervig for død som kunstner etter dette. Han kunne til nød bli malersvenn igjen, noe Hertervig også arbeidet som, men ikke lenger drive det til noe. Det Sundt nå la ut, ble slik rene utgifter, og ikke lenger investeringer.
I tråd med romantikkens syn på sammenhengen mellom kunst og galskap, for ikke å si geni og galskap, mente Sundt åt det beste for Hertervig måtte være å komme vekk fra malerarbeidet.
Høsten 1856 lyktes det for Sundt å overtale Hertervig til frivillig å la seg innlegge på Gaustad asyl, og med diagnosen «melancholia» – av datiden ansett å være en helbredelig sykdom, og den klassiske «kunstnerlidelsen».
Hertervig forpliktet seg samtidig til ikke å male under oppholdet ved asylet, som den gang kun tok imot helbredelige tilfeller, og med en liggetid på maksimum to år.
Uvitenheten var stor omkring sinnssykdom, og for en maler var det katastrofalt, og ensbetydende med total formørkelse av ånden, hvilken en maler faktisk «malte med»!
Sundt og andre i Stavanger mente dermed at Lars Hertervig var ferdig som maler, uansett tilfriskning eller ikke.
Det som skjedde etter hjemkomsten fra Düsseldorf, var at Hertervig som resultat av sitt nederlag, sin skam og sine sorger, nå isolerte seg for alvor. Dessuten fulgte han sine kunstneriske mål uavhengig av velgjørerne.
Han kunne gå ut tidlig om morgenen, for så ikke å komme tilbake før nærmere midnatt, dampende svett og utkjørt. Han oppsøkte trakter der folk vanligvis ikke ferdes, både ytterst i havgapet og i Ryfylkes ulendte områder. Han kunne i timevis betrakte skyene, lysets skiftninger og landskapets forandringer.
Da han ble innlagt på Gaustad ble han av legene spurt om hva han selv mente var årsak til sykdommen. Som Holger Kofoed siterer i sin bok om maleren, svarte Hertervig at den var frambrakt av «stirrende iakttagelse av landskapene i solskinn», og forklarer videre at: Solstrålene hadde virket så sterkt på hans øyne, at han hadde følt og fremdeles føler en fortumling ledsaget av en spennende smerte over pannen. Dette anga han som sin eneste lidelse. Han sier: Det slår meg i dag at denne «spennende» smerte over pannen var ubehagelige migrene-anfall, som oftest foranlediget av kombinasjonen sterkt psykisk stress og hardt arbeide.
I Hertervigs journal ved innleggelsen ble det anført som årsak: Kjærlighetsaffærer.
Under innleggelsesintervjuet ble Hertervig også spurt om sitt forhold til onani, hvilket Hertervig skal ha sagt at han ikke visste hva var.
Etter hjemkomsten fra Gaustad i april 1858 sa Lars Hertervig til sin søster: JEG ER MYE SYKERE NÅ ENN DA JEG REISTE!! (red. utheving.)
Hertervig var nå kommet inn under fattigvesenets omsorg, og ble umyndiggjort.
Som fattiglem var han sikret kost og losji, men sosialt sett var han en utstøtt – og for all tid karakterisert som uhelbredelig.
I 1860-årene hadde Hertervig ennå arbeid som svenn i Aanensens verksted, og hadde gjennom dette tiåret fremdeles tilgang på oljefarger og lerret. Noen av hans fineste og mest kjente malerier er nettopp fra denne perioden.
Og selv om de andre svennene lo av einstøingen med. de rare bildene, og for moro skyld strøk av sine pensler på «gale-Lars» lerreter så snart Hertervig snudde seg vekk, var han ukuelig produktiv.
Holger Kofoed kaller Hertervig «lysets maler». Han kaller han videre for «maleren mot lyset».
Hertervig hadde mislyktes som student og kunstmaler ute i Europa, men hans «indre lys» hadde ingen kunnet ta i fra ham.
Hertervig sto utenfor kunstnermiljøet under sine siste 45 år. Han ble ikke lenger regnet med, fikk ingen bestillinger og solgte ikke bilder.
Han arbeidet ikke under påvirkning av kunden, og kritikernes krav om korreks. Han levde på et eksistensminimum det meste av tiden. Det fortelles at den eneste luksus han unte seg og forlangte, var tobakk. Malersaker eide han ikke de siste 30 år.
Selv om Sundt og Kielland forsøkte å gi ham noe, ble det hver gang sendt i retur. Hertervig var for stolt til å motta almisser. I senere år livnærte han seg som vedhogger, og da kun for folk han likte. Forsøkte de gi ham mere penger for arbeidet enn det han forlangte, takket han nei. Han fliset opp fyrstikker til pensler og malte på tobakkspapir, og sammenlimte tapetrester.
En hel del trekk ved Hertervigs kunst under denne tiden, har av samtid og ettertid vært tolket som sykdomstegn – for eksempel hans brudd på sentralperspektivet, «naive» motiver, nye farvekombinasjoner osv.
Dette må imidlertid sees i lys av den frie rolle Hertervig sto i overfor tidens krav og konvensjoner. Han var aldri i disse årene gjenstand for den nære gransking som konkurransen i kunstnermiljøet ville ha medført. Han sto fritt til å fabulere og forenkle, til å studere naturens mystikk og male ut fra sitt «indre blikk». Lars Hertervig var en «sjelemaler»- langt forut for sin tid!
Mytene er ennå mange, og angsten stor for de såkalte unormale – for mennesker som er «annerledes».
Selv i dag er det vanskelig å stå offentlig fram som «tidligere psykiatrisk pasient» uten å bli oppfattet som «gal» eller på annen måte som særdeles ressurssvak.
Dette viser hvor utrolig lite folk også i dag – i 1980-årene – vet om menneskesinnet!
Illustrasjonsbilde: Lars Hertervig. Fra Tysvær, 1867. Maleri, 40 x 55 cm. Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet i Oslo, Public domain.