Stemmehørerbevegelsen er fortsatt ny for oss. Det var derfor med sommerfugler i magen at jeg ankom Verdenskongressen for stemmehørere.
Av Henning Herrestad
I september startet Tone Winnem og jeg en ny ressursgruppe for stemmehørere i WSOs lokaler i Oslo. Stemmehørerbevegelsen er fortsatt ny for oss. Det var derfor med sommerfugler i magen at jeg ankom Verdenskongressen for stemmehørere. Disse konferansene arrangeres av Intervoice – den internasjonale organisasjonen for stemmehørere. Primus motor bak arrangementet i København var Jørn Eriksen. Han er grunnlegger av Stemmehørernettverket i Danmark.
Konferansen ble holdt i Hafniahallen – en stor idrettshall i en forstad sør for København. Der myldret det av mennesker som spilte ulike ballspill. I en fløy hadde de for anledningen konvertert et par basketballbaner til konferansesal. Det må ha vært 500 sitteplasser, og bak et baneskille var det mingleplass med bord til lunsjservering. Rundt i hallen var det 4 mindre møterom over og mellom banene der det ble holdt parallelle foredrag.
Jeg ankom tidlig og litt nølende, for jeg kjente ingen. Hvordan ser hundrevis av mennesker som hører stemmer ut? Jeg hilste pent på en ung mann som så ut som stemmene plaget ham veldig. Han var psykologspesialist. Etter hvert seg det inn en stor mengde alminnelig utseende mennesker med en og annen fargeklatt i sprø klær og noen som så ut til å gå på tunge medisiner.
Jeg ble passet opp av to journalister fra NRK. De var i ferd med å lage en dokumentar om dagens leder av Stemmehørernettverket i Danmark, Michael Cidlik. Han holdt plenarforedrag fredag morgen om det å se ting andre ikke ser. Hans budskap var at det ikke er noen skarpe grenser mellom å høre ting, se ting eller andre sanseopplevelser som man er alene om å ha. De kan alle gi deg verdifull informasjon om deg selv. Men Michael var ikke den eneste som ble fotfulgt av filmteam. I alt må det ha vært fire ulike filmteam i gang. Vi fikk beskjed om bare å rekke opp en hånd mot dem om vi ikke ønsket å bli fanget på filmen.
Det gikk en rød tråd gjennom mange av presentasjonene. Historiene var omtrent slik: Jeg hadde vonde opplevelser i barndommen, og jeg begynte å høre stemmer. Så fikk jeg det etter hvert veldig vanskelig. Jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus. De spurte om jeg hørte stemme, og så fikk jeg en diagnose som alvorlig psykisk syk, og en masse medisiner. Der var de ikke interessert i å høre om hva som var vanskelig eller om hva stemmene sa. Jeg fikk vite at jeg nok aldri kom til å bli frisk, at jeg nok ville være ufør resten av livet. Jeg ble veldig sløv av medisinene, men de hjalp ikke på stemmene eller på problemene mine. Så traff jeg en person eller behandler som var interessert i min fortelling, hva som plaget meg, hva stemmene sa til meg. Etter hvert begynte jeg å se stemmene som ressurser i stedet for som problemer. Stemmene har hjulpet meg å bli bedre kjent med meg selv. Jeg klarte etter hvert å gå av medisinene. Jeg er blitt frisk til tross for psykiatrien og medisinene, ikke på grunn av dem. Stemmehørerbevegelsen er nå mitt nye fellesskap, «my tribe».
Stemmehørerbevegelsen oppstod i Nederland på begynnelsen av 1990-tallet, og spredde seg til hele den vestlige verden. Jeg trodde det bare var i Norge og Sverige den ikke hadde funnet fotfeste, men det har ikke vært noen triumfferd i de landene den spredde seg til heller. Tilsynelatende har de funnet en nisje i Danmark innenfor kommunale bofellesskap for mennesker med psykiske utfordringer. Mitt inntrykk var at bevegelsen de fleste steder er brukerorganisasjoner på utsiden av psykiatrien. Fordi alt drives av ildsjeler, har det gått opp og ned med hvor mange grupper som blir drevet. For mange var nettopp disse kongressene en samling av «my tribe», et sted der de endelig var blant likesinnede. Neste verdenskongress skal holde i Praha 10.-11. oktober 2025. Man kan alt registrere seg på hearingvoices-congress2025.com.