Et trygt samfunn for alle
Den siste tidens debatt om tvang har gitt mye plass til de som mener mer tvang er nødvendig, og at mer bruk av tvang vil gi oss et tryggere samfunn. Det blir fra deler av psykiatrien stilt spørsmål ved om et mål om redusert bruk av tvang er et riktig mål. Disse stemmene fremstår som ute av stand til å ta til seg kunnskapen og erfaringene om alvorlig skade som følger av tvangsbruk.
Menneskerettighetene har som formål å sikre et trygt, rettferdig samfunn for alle. De som utsettes for diskriminerende, skadelig og krenkende tvangsbruk i det norske samfunnet lever i dag i et utrygt samfunn for dem. Deres rettsvern er lagt i hendende til en fagprofesjon som ikke anerkjenner de dyrekjøpte erfaringene de lever med, og som kun forholder seg til sin egen gode intensjon for bruk av tvang og ikke til de alvorlige negative konsekvensene tvangsbruken har for den som utsettes for det.
Premisset om at behandling i psykisk helsevern er et gode, også når det utføres med tvang, står i sterk motsetning til erfaringene som beskriver alvorlig skade, traumer og livsødeleggende «behandling». Disse erfaringene underbygges også av forskning på tvang.
Det er heller ikke grunnlag, hverken forskningsmessig, erfaringsmessig, menneskerettslig eller etisk, for å si at denne tvangen har som resultat økt trygghet for andre. Denne forestillingen bygger i stor grad på fordommer, som bunner i villedende informasjon om muligheten til å forutse farlighet, alvorlig vold og drap og feil informasjon om hvilke resultater man kan forvente av tvang og tvangsmedisinering.
Vi kjemper for utvikling av et psykisk helsetilbud som er solid fundert i menneskerettighetene, og som tilbyr psykososial og relasjonell hjelp som faktisk hjelper. En ikke-diskriminerende lovgivning som sikrer den enkeltes menneskerettigheter er en forutsetning for å få dette til.
De foreslåtte endringene i lovverket, og denne høringen, berører ikke de lovhjemlene som omhandler fare for andre. Det gjorde heller ikke lovendringen i Psykisk Helsevernloven i 2017.
Vi vil derfor i det videre kommentere på lovforslaget som er på høring.
WSO mener
- en større lovreform bør avvente til CRPD er inkorporert i Menneskerettsloven. En stor lovreform som vil binde opp store ressurser over lang tid må være fremtidsrettet og basert på våre menneskerettslige forpliktelser. Forslaget til felles tvangslov innfrir ikke dette.
WSO har levert et felles høringssvar med «En sammenslutning av arbeidsgiver og interesseorganisasjoner» på dette punktet.
- Tvangslovutvalgets lovforslag til felles tvangslov ivaretar ikke de krav som menneskerettighetene stiller om blant annet ikke-diskriminering, rett til frihet og personlig sikkerhet og forbud mot tortur og mishandling. Høringsrunden avdekket at sentrale menneskerettslige vurderinger og avveiinger ikke var foretatt av Østenstadutvalget, og Departementet har heller ikke gjort disse vurderingene i sine kommentarer. Dette mener vi er en uakseptabel unnlatelse fra Departementets side, og det er ikke forsvarlig å gå videre med et lovforslag før disse spørsmålene er svart ut.
- Reservasjonsrett mot tvangsmedisinering med nevroleptika bør innføres omgående, uten å vente på en større lovreform.
WSO noterer oss at vårt høringssvar av 14.12.19 er lest, og sitert mange ganger i departementets notat. Det er derfor skuffende at departementet i liten grad har svart på de synspunktene og alvorlige innvendingene vi og andre høringsinstanser fremmet. Når en tung menneskerettslig aktør som Sivilombudsmannen leverer et særdeles kritisk høringssvar som påpeker store mangler i de menneskerettslige vurderingene som er gjort er det naturlig å forvente at departementet svarer på dette og eventuelt begrunner hvorfor man ikke mener kritikken er begrunnet eller riktig. At man her går videre med et lovforslag uten å foreta disse drøftingene kan i vår mening tolkes som at departementet anerkjenner at en reell drøftelse hvor allmenne menneskerettslige standarder, oppdatert kunnskap om effekt, skader og konsekvenser ved tvang blir vurdert, nødvendigvis må komme til en annen konklusjon enn den lovforslaget gjør. Vi forventer at vi regnes som borgere i Norge på lik linje med andre, og at myndighetene tar sitt ansvar for å sikre våre menneskerettigheter.
Statens plikt til å forebygge og hindre tortur og umenneskelig behandling.
Norge har forpliktet seg til å forebygge tortur og umenneskelig behandling, og det nasjonale forebyggingsmandatet er lagt til Sivilombudet. Myndighetene har en klar plikt til effektive tiltak, inkludert lovgivning, for å forebygge tortur og mishandling. Det er i lys av dette nesten uforståelig at den alvorlige kritikken som fremkommer i Sivilombudsmannens høringsuttalelse, som omhandler økt risiko for tortur og umenneskelig behandling som følge av flere deler av lovforslaget, ikke besvares. Når departementet går videre og støtter dette lovforslaget, i særdeleshet forslagene om tvangsmedisinering og elektrosjokk uten fritt og informert samtykke, uten å besvare Sivilombudsmannens kritikk, oppfyller ikke Staten sitt ansvar etter Torturkonvensjonen og OpCAT.
En menneskerettslig legitimitets og forholdsmessighetsvurdering av disse lovhjemlene, som Sivilombudsmannen, NIM, LDO og WSO har påpekt at ikke er gjort, kan ikke bestå av at departementet bare slår fast at man mener hjemlene er forholdsmessige, uten å begrunne hvilke vurderinger og avveiing av hensyn som er gjort og hvordan forbudet mot tortur og umenneskelig behandling anses ivaretatt. Disse vurderingene er heller ikke begrunnet i utvalgets utredning, til tross for at mange av de forskjellige hensynene er nevnt. De vurderingene som gjort i tidligere forarbeider for å motvirke at tvangsbehandling kommer i konflikt met torturforbudet i EMK art.3, er ved utvalgets egen utredning vist at er bygget på feil faktum om behandlingstiltakenes gunstige virkning og skadevirkninger. Prognosekravet for tvangsmedisinering er foreslått senket, selv om nettopp dette kravet om høy sannsynlighet for positiv virkning skulle være skranken som sikret at EMK art.3 ikke ble brutt ved tvangsbehandling. Det er foreslått en legalisering av elektrosjokk uten fritt og informert samtykke, til tross for at det i tidligere forarbeider vurderes at dette er et for inngripende tiltak til å gjennomføre uten samtykke, og vil komme i strid med torturforbudet. De foreslåtte endringene går i motsatt retning av den internasjonale utviklingen av menneskerettighetene som har skjedd siden loven sist ble vurdert i forhold til torturforbudet. Denne utviklingen speiles også i anbefalinger og kritikk Norge har fått på tvangsfeltet fra en rekke menneskerettighetsorganer.
Staten kan ikke fortsette å ignorere at også mennesker med psykososiale funksjonsnedsettelser har rett til effektiv beskyttelse mot tortur og mishandling og at det har konsekvenser for lovgivningen.
Forbudet mot tortur og umenneskelig behandling er absolutt, og kan ikke gjennomføres ved en progressiv realisering. Mangel på oppbygging av alternativer kan ikke brukes som argument for å tillate brudd. Departementet erkjenner også at en forholdsmessighetsvurdering ikke kan gjøre tiltak som bryter med dette forbudet lovlig.
En vurdering må inneholde både vurdering av lovhjemlenes legitimitet i forhold internasjonal rettsutvikling om diskrimineringsforbudet, rett til frihet og personlig sikkerhet og forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, og en forholdsmessighetsvurdering av risiko for skade (både ved selve behandlings-inngrepet, og skade påført som konsekvens av at det brukes tvang), egnethet for å oppnå formålet ved inngrepet (kunnskap om (manglende) virkning og bivirkninger), mindre inngripende tiltak (og plikten til å tilby og om nødvendig utvikle disse). Det må også tas med i vurderingen at disse inngrepene skjer i en ekstremt utsatt totalsituasjon for det mennesket som blir utsatt, med tidsubestemt frihetsberøvelse, avmakt, isolasjon fra samfunn og nære relasjoner, i risiko for eller underlagt en rekke andre tvangsinngrep som beltelegging, isolasjon og skjerming, besøks og kontaktforbud mv.
For ordens skyld; påstander om at klinisk erfaring viser at det er «nødvendig» er ikke en tilstrekkelig vurdering av disse forholdene.