Gode tyske leger benyttet både teorien og teknikkene for Hitlers tilintetgjøring av jødene: de myrdet hundretusener mentalpasienter FØR nazistene bygde dødsleirene.
Av lege og professor Peter Roger Breggin
Norsk oversetting: Unni Løkken Paulsen.
Først publisert i tidsskriftet Søkelyset nr. 8, juni 1990
Mange har lurt på: «Hvordan kunne tyskerne ha myrdet millioner jøder sa utspekulert og systematisk?» Selv om vi er blitt godt orientert gjennom historiebøker og bestselgere, er likevel en bit av puslespillet savnet. Og fortsatt spør vi: «Hvordan kunne utviklingen av slike uhyggelige og umenneskelige handlinger tillates?»
Som psykiater var jeg både forbauset og sjokkert da jeg kom over den savnede biten av puslespillet. Alene spilte tysk psykiatri den viktigste rolle i utvikling av ideologien bak, og gjennomføring av massesterilisering og massemord. Hitlers raseprogrammer hadde ikke fatt noe stuereint preg uten støtte fra engelsk og amerikansk psykiatri, og utryddelsesprogrammet ville ikke kommet i gang uten aktiv delaktighet fra tysk psykiatri.
Det ideologiske grunnlaget for massesterilisering og massemord var tysk psykiatri ansvarlig for, og som et forspill til Hitlers tilintetgjøringsprogram, myrdet tysk psykiatri over etthundretusen psykiatriske pasienter – der fantes alt fra de første utryddelsessentra til gasskamre og krematorier. Tysk psykiatri gjennomførte faktisk det første storstilte mord på jødene, for så å trene opp SS-bødlene som senere overtok oppgaven.
Jeg hadde forsket på psykiatriens rolle i Nazi-Tyskland i litt over et år da mine funn ble gjort troverdige ved hjelp av bilder fra et psykiatrisk utryddelsessenter tatt av New York-forleggeren Robert E. Abrams. Tjuefem år tidligere hadde Abrams vært en ung soldat i München, hvor han jobbet som presseoffiser. Før den spesielle dagen i juli 1945, da krigen hadde sluttet i Abrams sektor hele tre måneder tidligere, hadde Abrams neppe ventet å finne seg konfrontert med en psykiatrisk forbrytelse av slike uhyrlige dimensjoner at den selv i dag stort sett holdes skjult for offentligheten.
Totalt uanmeldt banker en tysk feltlege på Abrams kontordør. Abrams inviterer vedkommende inn og spør om hans ærend. Legen hadde vært sanitetsoffiser ved fronten under krigen – en mann hvis oppgave var å redde tyske liv – og ved hjemkomsten til byen Kaufbeuren, oppdaget han at tyske psykiatere drepte mentalpasienter i det lokale statshospitalet. Legen var så kraftig rystet at han kontaktet den tidligere fienden for a stoppe tyske psykiateres private krigføring mot tyske mentalpasienter. Abrams og en annen soldat trev sine automatvåpen, hev seg i en jeep med kurs far Kaufbeuren. De var i ferd med å frigjøre et mentalsykehus fra dets leger.
På en åskam kunne Abrams se bygningskomplekset i det fjerne da de kjørte inn i byen. Det så ut som et hvilket som helst mentalsykehus i verden – store, gamle bygninger tilpasset en mest mulig økonomisk oppbevaring av et stort antall mennesker. Abrams spurte noen av barna i gata om hva som gikk fore seg der oppe, og de svarte: «Å! Der er det de dreper folk.»
Barna hadde rett. Abrams fant ut at mentalsykehuset var en dødsleir med et krematorium komplett med tre ovner. Hans fotografier viser scener som ikke skiller seg ut fra de skrekkinngytende nyhetsbildene fra frigjøringen av konsentrasjonsleirene – døde og døende beinrangler og krematorieovner. Journalpapirer hadde blitt tilintetgjort som i en frigjort konsentrasjonsleir, men det som fantes igjen, viste en dødsrate for inneværende år på 25 %. Noen ble forgiftet, andre led en langsom død gjennom utsulting på «vitenskapelige dietter». Blant de døde hørte hundre barn som var myrdet i løpet av atten måneder inntil Abrams ankom.
Tett før de amerikanske soldatene entret arenaen, gikk evnene i konsentrasjonsleirene uavbrutt. I løpet av seks måneder i 1945 ble om lag 350 til 400 kremasjoner utført. Drapene i leirene endte med den allierte seier – de selvgode psykiaterne fortsatte sine stygge morderiske ugjerninger selv etter krigens slutt. Dette fordi de resonnerte ut fra at begrepet «eutanasia (barmhjertighetsdrap)» var et rent medisinsk spørsmål om organisert psykiatri, som ikke hadde noe med Hitlers krigspolitikk å gjøre. Pasientene var tatt av dage til deres eget beste og/eller samfunnets beste. Dette ville fortsatt hadde det ikke vært for en tysk feltleges reaksjon da han mente hans plikt var å redde liv.
Abrams understreker at psykiateren som viste han rundt på hospitalet ikke viste antydning til anger. Han var heller en «god tysker» fremfor en nazist. Sin autoritet utfoldet han ved å vise bort pasienter i løpet av omvisningen inntil Abrams grep inn og ba pasientene om ikke lenger å adlyde legen. Abrams kommenterte tørt: «Alle var normale nok til å le hjertelig og glede seg over sin nye status.»
På dette sykehuset fant Abrams journaler som avslørte at utryddingen hadde begynt som en del av det nasjonale psykiatriske helseprogrammet før Hitler startet systematisk mord på jødene. Inntil slutten av 1941 hadde hundrevis av pasienter blitt skubbet av gårde til psykiatriske utryddelsessentra. Da ble det statlige engasjementet stort sett oppgitt, og de psykiatriske sykehusene overtok «aksjonen» på egen hand.
Det psykiatriske utslettelsesprogrammet var ikke noe dulgt og hemmelig skammens prosjekt – i hvert fall ikke i begynnelsen. Ledende professorer i psykiatri og direktører for mentalsykehusene organiserte dette gjennom løpende nasjonale møter og seminarer. Såkalte barmhjertighetsdrapsskjemaer ble distribuert til hvert eneste hospital, og det endelige bifallet til hvert drap ble gitt av en komite bestående av nasjonens fremste psykiatere. I januar 1940 ble pasienter sendt av sted til seks spesielle utryddingssentra betjent av psykiatere. Ved slutten av 1941 ble programmet skjøvet under teppet som følge av offentlig opprørthet og Hitlers manglende entusiasme. Likevel var mellom ett- og tohundretusen tyske pasienter tatt av dage. Fra da av begynte mentalsykehus som det i Kaufbeuren å ta liv på eget initiativ, endog a ta inn nye pasienter til å drepes. Ved krigens slutt var mange store institusjoner fullstendig tømt for pasienter, og de går igjen i krigsforbryterprosesser, bl.a. i Nürnberg-prosessen. Denne kalkulerer med en dødsrate fra 250 000 til 300 000, vesentlig beboere på psykiatriske sykehus og hjem for psykisk utviklingshemmede.
Så ivrige var psykiaterne at de fulgte troppene inn i okkuperte land for å fortsette med utradering av mentalpasienter som de karakteriserte som «unyttige etere» og » liv uverdig til å få leve». Pasienter ble utsultet og forgiftet, ja endog slengt ut av vinduer i forsøk på å rense lokalbefolkningen for uønskede individer.
Psykiateren Fredric Wertham, på ingen måte kjent som noen radikal kritiker av sin profesjon, fortjener æren som den første til å beskrive psykiatriens rolle i Nazi-Tyskland. I «Et tegn fra Kain» legger han hele ansvaret på psykiatrien alene: «Tragedien består i at psykiaterne ikke trengte noen ordre. De handlet på egen hånd. De eksekverte ikke dødsdommer proklamert av andre. De var lovgiverne som bestemte reglene som klargjorde hvem som skulle leve og hvem som skulle dø; de var administratorene som utarbeidet prosedyrene, plukket ut pasientene og retterstedene; de kunngjorde en dom på liv og død i hvert enkelt tilfelle; de var bødlene som utførte drapene, eller helt frivillig, sendte pasienter til andre institusjoner for å dø; de inspiserte og ofte iakttok de langsomme drapene».
Hadde psykiatrien alene SKYLDEN for utryddingen av jødene? Selvfølgelig ikke. Antisemittisme, nasjonalisme, religiøse ideologier, økonomisk katastrofe, krig – listen over grunner for Holocaust synes uendelig og sammensatt. Men var psykiatrien NØDVENDIG for massemordet på jødene? Bevisene sier ja. Psykiatrien utprøvde både teorien og praksisen som var nødvendig for Hitlers plan for eliminering av jødene.
De første «hvordan-gjøre-det-demonstrasjonene» for massiv systematisk tilintetgjøring ble utprøvd av psykiatrien. Denne viste hvordan konsentrasjonsleirer (statlige mentalsykehus) kunne være oppbevaringssentra mens mer teknologisk avanserte utryddelsessentra gjennomførte de aktuelle myrderier. De internerte kunne bli tilstrekkelig kuet og tvunget til å finne seg i en slik praksis, og beviselig kunne personalet trenes til å utføre praksis uten å gjøre opprør eller miste sitt eget vett.
Men forbindelsen mellom den psykiatriske avskyelighet og myrderiene på jødiske befolkninger er mye mer direkte. De psykiatriske «medlidenhetsdrapssentra» ble treningsleirer for SS-bødlene. Når tilintetgjøringsleirkommandanten Franz Stangl ble spurt i et intervju hvordan han var i stand til å godta sin deltakelse i mord på et stort antall mennesker, forklarte han at han var opplært til dette av leger i et medlidenhetsdrapsprogram i 1940. «Jeg ville overhodet ikke selv ha noe å gjøre med den aktuelle operasjon – denne var utført av leger og sykepleiere alene.»
I «Mordere blant oss» rapporterer Simon Wiesenthal at psykiatriske barmhjertighetsdrapssentre var «treningssentra for Hitlers massemordprogram» og disse var organisert som «medisinske skoler». Dette er grunnen til at SS ble så godt i stand til å gjennomføre drapene, mener han.
De såkalte medlidenhetsdrapssentra var ikke bare nyttige til å utdanne SS-bødlene, men fra konsentrasjonsleirene ble de første utvalgte jøder plukket ut og overført til disse psykiatriske lokaliteter. Av psykiatriske fagteam ble ofrene utsortert på visitter til Dachau, Sachsenhausen, Buchenwald, Mauthausen, Auschwitz og andre konsentrasjonsleirer. I «Doctors of Infamy» innrømmer den tyske medisinske representant ved Nürnberg-tribunalet, Alexander Mitscherlich, i sitt vitnemål at «beviselig var fanger i konsentrasjonsleirene utvalgt av de samme medisinske konsulenter som samtidig hadde skjebnen til mentalpasientene på sykehusene i sin hule hånd». Ikke til å undres seg over at Adolf Eichmann, i tiltaleboksen i Israel, forsvarte seg bittert med å påstå at gassingen av jødene var et «medisinsk» foretakende, Han burde ha sagt et PSYKIATRISK foretakende.
Selv om fakta enda ikke har nådd ut til publikum i sin fulle bredde, er jeg ikke den første lege som fremhever at det psykiatriske medlidenhetsprogrammet var den nødvendige forløper til Holocaust som krevde millioners liv. Leo Alexander, den amerikanske psykiateren med hovedansvar for å etterforske psykiatriske forbrytelser ved domstolen i Nürnberg, har alltid vært en traust støtte for institusjonell psykiatrisk praksis. Likevel kom han i krigsforbryterprosessene til denne dramatiske konklusjonen etter å ha gjennomgått bevis, inkludert hærens graderte materiale: «Ved henvisning til disse protokoller, var 275 000 mennesker drept ved disse drapssentra. Så uhyggelig det enn synes, må en realistisk innse at dette programmet var kilen som sprengte veien for utrydding i større stil i det politiske utraderingsprogrammet for de erobrete nasjoner og de rasemessig uønskede.»
I Nürnberg stadfester Alexander at de første politiske tilintetgjøringsprosesser ble utført under dekke av å være behandling av sykdom, altså medlidenhetsdrap. «Såkalte psykiatriske eksperter ble utsendt til å mønstre de innsatte i leirene med spesiell ordre om å skille rasemessige minoriteter og politiske forbrytere fra de okkuperte territorier, og å skrive dem inn på drapssentra under spesial-lagde diagnoser…»
En annen lege, Andrew Ivy, var medisinsk-vitenskapelig konsulent ved prosessen i Nürnberg. Til tross for at han var utvalgt av Den Amerikanske Legeforening, unnlot han ikke å fordømme den rolle tysk medisin spilte i utviklingen av folkemordet: «Hadde helsepersonell tatt kraftig avstand fra massemordet på syke tyskere før krigen, ville beviselig den grunnleggende ide og teknikk vedrørende dødsfabrikkene for folkemord ikke sett dagens lys.»
Mens Alexander, Ivy, Wertham og andre har iakttatt den praktiske rolle psykiatrien spilte i å fremskynde og hjelpe til med masseutryddingen, har få leger vært villig til å innse den IDEOLOGISKE rolle psykiatrien spilte ved å rettferdiggjøre steriliserings- og mordprogrammene. En grundig historisk analyse vil kreve en gjennomgang av vitenskapen om rasehygiene – bruken av genetisk teori til å støtte politiske handlinger beregnet til å kontrollere arvelige trekk hos befolkningen. Bare noen få nøkkelpersoner i psykiatrien kan jeg her vise til, hvis rolle ble å fremheve rasehygienisk sterilisasjon og aktiv dødshjelp som ryddet vei for Hitlers ideologiske utvikling.
Den første boken som ut fra «rasehygieniske » synsvinkler tar eliminasjon av menneskegrupper i forsvar, var offentliggjort lenge før Hitler tok frem penn og papir og skrev «Mein Kampf». Boken «Destruksjon av Liv Blottet for Verdi» var forfattet av psykiateren Alfred Hoche og advokaten Karl Binding i 1920. Hoche var en av Tysklands mest prestisjetunge professorer i psykiatri, og hans bok ga uttrykk for et syn på psykiatriske pasienter som «mentalt døde» og bare «delvis tyskere» i sin eksistens. Han påberopte at medisinsk mord ville frigjøre fra lidelse, rense rasen, og spare staten for penger. Ikke bare leste Hitler Hoche, men etter at Hitler tok makten, lot han Hoche bruke hans navn i annonser for sine bøker.
Ernst Rudin, en annen ledende figur i tysk psykiatri før Hitlers maktovertakelse, var professor i psykiatri i München og direktør for fagavdelingen for arvelighetsforskning ved Keiser Wilhelm-Instituttet. Han var blant verdenseliten når det gjaldt rasehygiene. Som gjestende embedsmann til USA i 1930 mottok han en pris fra det rasehygiensk orienterte Carnegie-fondet. Da Keiser Wilhelm-Instituttet nærmest kollapset grunnet pengemangel tett før Hitlers maktovertakelse, reddet en stor bevilgning fra Rockefeller-fondet Rudins arbeid. Uten å endre sine opprinnelige rasistiske ideer, utviklet Rudin seg til å bli sjefsarkitekt for Hitlers rasehygienske lovgivning. På sin sekstifem års fødselsdag ble han hyllet av Hitlers innenriksminister Wilhelm Frick som karakteriserte ham som «den uslåelige eneren i rasehygiene, og den ledende pioner for rasehygiensk målsetting i Det Tredje Riket». Ved slutten av krigen måtte denne psykiatriske helten flykte fra slektningene til myrdete mentalpasienter.
Båndet mellom Hitler og rasehygienepsykiaterne var så tett at språkformen i «Mein Kampf» reelt sett ikke skiller seg ut fra språket i de fleste av datidens psykiatriske fagbøker og internasjonale tidsskrifter. Følgende sitater fra. «Mein Kampf» viser dette:
«Å kreve at defekte folk skal forhindres i å frembringe like defekte avleggere, er et krav til den sunne fornuft, og systematisk utsletting av disse vil være en human gest til menneskeheten»
«De som er fysisk og mentalt usunne og uverdige, må ikke videreføre sin lidelse gjennom sine barns kropper»
«Å hindre muligheter til å avle på fysisk degenerasjon og mental sykdom … ville ikke bare befri menneskeheten fra umålbar ulykke, men ville lede til en forbedring som i dag neppe er oppnåelig»
Hitler mottok bifall fra psykiatere og sosialforskere over hele verden etter at han kom til makten. Mange artikler i ledende medisinske tidsskrifter påskjønnet og overdådig lovpriste Hitlers rasekulturelle lovgivning og politikk. Ifølge Mitscherlich, den tyske medisinske representant ved Nürnberg-prosessene, var denne politikken «springbrettet som førte til utviklingen som ubønnhørlig ledet til tvungen «medlidenhets-død » for de uhelbredelig sinnssyke på den ene siden, og på den andre siden, planene for drap på raser som i løpet av krigen ble erklært underlegne – polakker, russere, jøder og sigøynere».
Leo Alexander, som aksepterte ansvaret for å etterforske psykiatriske ugjerninger ved krigsforbrytertribunalet, var selv blant de som hadde bifalt Hitlers steriliseringslovgivning. Alexander var en flere velkjente forfattere av «Rasehygienisk sterilisering», et offentlig skrift fra den amerikanske nevrologiske legeforening, støttet av Carnegie-fondet.
Alexander og hans medforfatteres ovasjoner til Hitlers to år gamle tvangssteriliseringslovgivning, stadfester min observasjon om at «det er rimelig å fastslå at steriliseringslovgivningen ikke er et produkt av regimet, da det vesentlige innhold var utformet og godtatt atskillige år tidligere, før naziregimet så dagens lys i Tyskland». De fortsetter å lovprise lovgivningen – for å «stemme godt med den nåværende kunnskap om medisinsk rasehygiene».
Amerikansk oppmuntring av Hitlers psykiatriske rasehygieneprogrammer var mer konkret enn moralsk støtte. I årene tett før Tysklands steriliseringslov, hadde staten California sterilisert 15000 psykiatriske pasienter og ble med dette verdens fremste senter for rasehygiene. Paul Popenoe og andre amerikanske rasehygienikere forsynte tyskerne med detaljert informasjon omkring erfaringene fra California. Siden støttet de Hitlers programmer i amerikanske tidsskrifter.
I tidsskriftet «Journal of Heredity» (Tidsskrift for arvelighet) siterer Popenoe ivrig fra «Mein Kampf», og rapporterer så at Hitler studerte de mest moderne rasehygiensike fagbøker mens han var i fengsel og skrev sin egen versjon angående den mentalhygiensike status. «Fra et synspunkt», observerer Popenoe korrekt, «er det bare en tilfeldighet at det ble Hitler-administrasjonen som var klar til effektuere anbefalingene fra spesialistene».
Spesialisten fremfor noen var psykiater Ernst Rudin som dirigerte Hitlers utvikling av de terapeutiske forholdene. Popenoe beklaget deler av Hitlers mer brutale rasisme, men han var optimistisk og overbevist om nazistenes bevegelser «mot en politikk som vil sammenfattes med de beste tanker omkring rasehygiene i alle siviliserte land». Som Popenoe selv noterte seg, førte denne praksis til 400 000 steriliseringer i Tyskland i de første år av Det Tredje Riket.
Psykiatrisk støtte til rasehygieneprogrammer overgikk til tider de vedtatte mål for Hitlers programmer. En av de mest kjente psykiatere i Amerika, F.J. Kallmann, berømt for sine studier av schizofreni, la frem et langt mer totalitært program. Han skrev i «Eugenical News» i 1938 at en begrenset «tvungen sterilisering av alle innlagte schizofrene, ville ikke forhindre at mer enn en til tre prosent schizofrene individer» fra å bli født. Han etterlyste derfor «lovlig makt» til å sterilisere «fordervete barn og avleggere av schizofrene» og å forhindre ekteskap som involverer «schizoid eksentrisitet og borderline-tilfeller». Kallmanns artikkel ble fulgt opp av et skriv som eksplisitt lovpriste Hitlers massesteriliseringsprogram til bekjempelse av «disse unyttige, håpløse og skadelige individene».
Amerikanske psykiatere fortsatte å støtte steriliseringen. I juli 1942 ble to artikler i det offisielle organet for den amerikanske psykiatriske legeforening offentliggjort, enda Tysklands medisinske mordprogrammer da var blitt kjent. Artiklene drøftet den endelige løsning for mentalt tilbakestående barn. I tidsskriftets leder som opprinnelig ble levert på foreningens årsmøte, gjorde Foster Kennedy seg til talsmann for en lovgivning som ville tillate drap av uhelbredelig tilbakestående fem år gamle barn, «de totalt livsudugelige», å fri dem fra «plagen ved å være til», og spare foreldrene fra utgifter og mental lidelse. «Eutanasia (aktiv dødshjelp) passer inn der, tror jeg, for de komplett håpløse defekter grunnet naturens feilgrep, kanskje skubber vi ut av syne hva som aldri skulle blitt sett i det hele tatt.»
Leo Kanner, en velkjent barnepsykiater, gikk mot aktiv dødshjelp, men forsvarte sterilisering. Senere ble de to artiklene sammenliknet i en usignert kommentar under tittelen «Aktiv dødshjelp». Utgiverne av «The Journal of the American Psychiatric Association» snakker ikke om det etiske vedrørende mord. Ordet drap er ikke brukt. I stedet hører i om «fjerning ved barmhjertighetsdød», «skånsom livsutgang», «en metode til fjerning» og til og med den utspekulerte «en endelig slutt på et smertefullt kapittel».
Men selv om teksten var omskrevet, var utgiverne oppmerksom på at mange amerikanere ville reagere med avsky, og foreldre ville få skyldfølelser. Derfor lanserte utgiverne i august-nummeret en kampanje for dødshjelp, og psykiatriske hjelpetiltak for å døyve skyldfølelser hos foreldre.
Ernst Rudin var følsom for opinionen hos internasjonale kolleger i psykiatri. I 1940 skrøt han: «Ikke bare hjemme, men 0gså i utlandet lyder stemmer som gratulerer Det Tyske Riket» (for sin steriliseringspolitikk). Det må ha varmet hans hjerte to år senere å høre røster som forsvarer aktiv dødshjelp ikke ringere enn i den amerikanske psykiatriske legeforeningen.
Psykiatrien bærer brorparten av ansvaret for programmene for massesterilisering og massemord i Tyskland. Både engelsk og amerikansk psykiatri må erkjenne sine roller i å utvikle det holdningsmessige grunnlaget som førte til slakteriene, og i å oppmuntre de første skritt i Hitlers realisering av rasehygienisk psykiatri i stor skala.
I Tyskland ryddet psykiaterne veien for den første juridiske rettferdiggjøringen av systematisk organiserte mord, og så gjennomførte de det første eksempelet ved å drepe fra 200 000 til 300 000 mentalpasienter. Psykiatrien utviklet teknologien for masseutsletting i utryddelsesleire med gasskamre og krematorier, og psykiatrien trente opp SS-bødlene i hvordan å utføre sin jobb. Blant annet valgte psykiaterne ut de første jøder til å slaktes under dekke av offisielle «barmhjertighetsdraps» formularer, og drepte dem i psykiatriske utryddelsessentra.
Imens må engelske og amerikanske psykiatere enten ha oversett hva som foregikk, eller i ekstreme tilfeller, aktivt ha støttet medisinske mord. Uten psykiatrien ville neppe massemordene i Nazi-Tyskland ha funnet sted.
OM ARTIKKELFORFATTEREN
Professor Peter Roger Breggin er utdannet psykiater med privat praksis i Maryland, USA. Til tross for, eller kanskje heller på grunn av, at han konsekvent avstår fra alle former for tvangsinngrep, har han aldri opplevd selvmord blant sine pasienter etter mer enn 20 års praksis. Breggin er godt kjent i USA og har utgitt en rekke bøker: The Crazy from the Sane (Lyle Stua(t, 1971), After the Good War (Stein and Day, 1972), Electroshock: lts Brain Disabling Effects (Springer, 1979), The Psychology of Freedom (Prometheus Books, 1980) og Psychiatric Drugs: Hazards to the Brain (Springer, 1983). Breggin besøkte Skandinavia i april i år, og hadde bl.a. et lengre foredrag ved Universitetet i Oslo.