Det kan virke rart å komme med en menneskerettighetserklæring i 1988. FNs menneskerettighetserklæring er jo bra, og hadde den blitt fulgt, ville vi vært langt på veg mot en bedre verden. Men selv om det der heter at den skal gjelde «alle medlemmer av menneskeslekten», er det ingen stater som virkelig mener at den skal gjelde alle mennesker. Gale, fanger, psykisk utviklingshemmede, barn, gamle og syke er tydeligvis unntatt fra mange av menneskerettighetene. Og dermed har menneskerettighetene mistet mye av sin verdi.
Først publisert i Søkelyset nr. 2-3 1988
Vi har kommet fram til at enkelte menneskerettigheter er så grunnleggende at de aldri bør tas fra noe menneske – uansett. De er samlet i følgende 8 punkter:
1.
Retten til å leve. I dette ligger retten til å få dekket primærbehovene: mat, drikke, søvn, et sted å bo osv. Men med å leve mener vi noe mer enn bare å eksistere. Retten til å leve innebærer også retten til et åndsliv med fantasi og drømmeliv, og til et kjærlighetsliv, til å gi og motta følelser.
2.
Retten til å dø, om man ønsker det.
3.
Retten å bestemme over sin egen kropp. Ingen mennesker må gis medisiner mot sin vilje. Ingen operative inngrep, elektrosjokk e.l. må foretas mot pasientens vilje. Ingen mennesker skal utsettes for voldtekt eller tortur.
4.
Ingen mennesker skal kunne straffes eller sperres inne for annet enn det han/hun faktisk har gjort, og som representerer et brudd på gjeldende lov.
5.
Ingen mennesker skal sperres inne eller sendes ut av landet, uten etter rettssak og dom, der han/hun har rett til å velge sin egen forsvarer. Ingen mennesker skal sperresinne på ubestemt tid. Også den som sperres inne har rett til et privatliv, til mosjon og til kontakt med andre mennesker.
6.
Enhver som er syk skal ha rett til behandling, dersom han/hun ønsker det. Behandlingen skal være frivillig, og pasienten skal ha full informasjon om virkninger, bivirkninger og alternativer til den foreslåtte behandlingen. Dersom en pasient er misfornøyd med behandlingen, skal han/hun tilbys alternativ behandling.
7.
Retten til kontakt med sine nærmeste.
8.
Retten til ikke å bli forfulgt eller diskriminert p.g.a. rase, kjønn, tro, politisk overbevisning, medisinsk handikap, psykiatrisk diagnose, seksuell legning, sosial status e.l.
Kommentarer til punktene:
1.
Vi mener at retten til å leve er fratatt mange mennesker på psykiatriske og institusjoner i i dag. Med dagens psykiatriske medisiner går mange mennesker rundt som en slags «levende døde» – ute av stand til å gi uttrykk for verken tanker eller følelser.
I retten til et kjærlighetsliv ligger også retten til et seksualliv, dersom han/hun ønsker det.
2.
I dette ligger at selvmordstanker eller «fare for eget liv og helse» IKKE skal være grunnlag for å sperre mennesker inne, selv om han/hun blir ansett for å være gal (psykotisk). Hvordan hver enkelt skal opptre overfor en som ønsker å ta sitt eget liv, er et viktig moralsk spørsmål, men intet menneskerettsspørsmål, og vil derfor ikke bli tatt opp her. En del selvmordsforsøk er åpenbart gjort i den hensikt at de skal bli oppdaget, og faller også utenfor denne diskusjonen.
Vi vil presisere at vi IKKE har sagt noe om hvorvidt det i visse situasjoner er moralsk riktig å ta sitt eget liv. Dette er igjen et grunnleggende moralsk spørsmål, og vi er klar over at mange religioner ser på selvmord som en alvorlig synd. Det vi hevder, er at ansvaret for denne avgjørelsen må ligge hos hver enkelt av oss, og at samfunnet ikke har noen rett til å frata noe menneske dette valget. Det er mange grunner til et slikt standpunkt, noen av de viktigste er nevnt nedenfor.
Svært mange selvmord innen psykiatrien skjer på lukkede avdelinger. Det fins mange teorier om årsakene til det. En teori går ut på at et menneske som virkelig ønsker å dø, vil greie det uansett. Vi tror ikke at det er helt riktig – det er for en stor del tilfeldigheter som avgjør hvem som lykkes og hvem som mislykkes i å ta sitt eget liv.
Ingen tar sitt eget liv for moro skyld. Men det fins grenser for hva et menneske kan tåle. Og med dagens psykiatriske medisiner kan livet fort bli et sant helvete.
Et annet forhold er også vesentlig. De fleste vil vente med å ta sitt eget liv til de har nådd grensen for hva de kan tåle. Og har man friheten til selv å bestemme, kan den grensen tøyes temmelig langt. Er man derimot sperret inne, eller er redd for å bli sperret inne, blir hele mentaliteten forandret. Man blir «nødt til» å benytte sjansen når man har den.
Vi er kommet til at retten til å dø også må omfatte de mennesker som av fysiske grunner ikke selv er i stand til å ta sitt eget liv. Her bør vi imidlertid være forsiktige. Det må være en forutsetning at ønsket om å dø er framsatt uten noen form for press, og at det har vart en viss tid. En slik avgjørelse må tas av mennesker som ikke kan mistenkes for å ha direkte interesser i saken. Dette er ikke en avgjørelse som kan overlates til legene.
For mennesker som er sperret inne, er muligheten til selvmord også et spørsmål om rettssikkerhet. Det kan ofte være vanskelig å avgjøre om et dødsfall skyldes mord eller selvmord. Det må derfor ikke være slik at det i institusjonene legges til rette for at mennesker kan ta sitt eget liv.
Til sist vil vi nevne at samfunnet har et tvetydig forhold til det å dø. På den ene siden holdes syke og gamle mennesker som ønsker å dø, i live med tvangstiltak og kunstige midler. På den annen side mener de fleste at det i gitte situasjoner er en plikt å ville dø før sitt land (eller demokratiet, eller andre ting man mener det er verdt å forsvare). Livet er tydeligvis ikke hellig i alle situasjoner.
3.
Det vil f.eks. etter ulykker forekomme tilfeller der pasienten er bevisstløs og øyeblikkelig hjelp er nødvendig for å redde livet. I slike tilfeller må man gå ut fra at pasienten ønsker hjelp. Det samme må gjelde etter selvmordsforsøk, dersom det kan være noen som helst tvil om hvorvidt det dreier seg om et reelt selvmordsforsøk eller det er ment som et rop om hjelp.
Tvangsbehandling med nevroleptika (iblant misvisende kalt «antipsykotiske medisiner») må kalles tortur. Vanlige bivirkninger er akinesi («levende mumie» eller «zombie-effekten»), akutt dystoni (kramper som kan føre til pustevanskcer), parkinsonisme (ekstrem stivhet og skjelvinger), akatisi (sterk indre uro som ofte fører til hvileløs gange), menstruasjons forstyrrelser, impotens, apati og sterke depresjoner. Ved bruk over tid kan nevroleptika føre til fysisk avhengighet, øyenskader og hjerneskader.
I tillegg til den åpne, direkte tvangen, skjer det mye tvang i psykiatrien under et dekke av «frivillighet». Det brukes mange slags pressmidler. Svært ofte er det pasienters angst, eller ønsket om å se sine nærmeste som blir utnyttet. En annen vanlig trussel er etter et invalidiserende institusjonsopphold å kaste pasienten tilbake til samfunnet uten ettervern eller annen støtte.
Seksuelle overgrep er ikke uvanlige innenfor psykiatrien, men blir som regel dysset ned. Det dreier seg om alt fra klare voldtekter til behandlere som utnytter pasienters følelser. Det er i dag straffbart for behandlere og pleiere å gå inn i forhold med sine pasienter. Vi mener det er en riktig holdning, fordi et slikt forhold ofte blir utnyttet.
4.
Vi mener at hva en lege tror et menneske kan komme til å gjøre i framtida, skal være helt uten betydning. Dagens praksis er helt uakseptabel både ved domstolene og i psykiatrien, og fører til stor grad av vilkårlighet.
Vi mener at dagens praksis klart viser at leger ikke er i stand til å forutsi risikoen for at et menneske skal begå (nye) voldshandlinger. Det finnes flere eksempler på at voldsforbrytere har blitt løslatt på prøve etter relativt kort tid og da begått nye voldshandlinger. På den annen side har de fleste som ble sluppet fri etter Reitgjerdet-saken, ikke begått voldshandlinger til tross for at de var regnet som «farlige sinnssyke» og hadde vært innesperret i opptil 30 år.
5.
Det er her grunn til å se kritisk på de spesialdomstoler og særordninger som er opprettet på områder som barnevernet, psykiatrien, militærnekterloven, flyktningpolitikken m.fl. Felles for disse er at sentrale rettsprinsipper mer eller mindre er satt ut av funksjon. Rettssikkerheten blir tilsvarende svekket. Rettsprinsippene er tross alt utviklet gjennom flere hundre år, og har sin berettigelse. Særordninger og spesialdomstoler setter tilliten til rettsapparatet i fare.
Det må automatisk oppnevnes advokat ved frihetsberøvelse. Saken må straks tas opp til domstolsbehandling. Men det må gå rimelig tid før en sak kommer opp til endelig dom. Går prosessen for fort, går dette utover anklagedes muligheter til å forsvare seg. Går prosessen sakte, sones straffen før saken er avgjort.
Flyktningpolitikken dreier seg også om menneskerettigheter. Konsekvensene for den enkelte er ofte større enn i straffesaker. Derfor må også de samme rettssikkerhetsprinsippene gjelde her.
Både fanger, psykiatriske pasienter og psykisk utviklingshemmede utsettes ofte for tvangsinngrep som er langt mer drastiske enn innesperring. Vi tenker her på tvangsmedisinering, isolat og bruk av fysiske tvangsmidler som belte, reimer og tvangstrøye. Slike tvangsinngrep har i dag en slik form at det med rette kan kalles «grusom og umenneskelig behandling». Dette skjer uten noen form for rettslig prøving. Heller ikke i ettertid skjer det noen skikkelig kontroll av institusjonenes bruk av tvangsmidler.
Vi ser på tvangsmedisinering som totalt uakseptabelt, jfr. punkt 3. Dette representerer en kjemisk form for tvangstrøye og knebel som ofte oppleves som svært smertefullt.
Begrepet isolat brukes om alt fra glattcelle til avdelinger med spesielt streng kontroll. Vi ser det som umenneskelig å sperre et menneske fra all kontakt med omverdenen. Det er ingen tvil om at f.eks. glattcelle ofte fører til store psykiske skadevirkninger.
De fleste opplever bruk av fysiske tvangsmidler som svært provoserende. Ofte gjennomføres dette på en slik måte at man ikke kan røre på seg i det hele tatt. Det kan ikke være nødvendig å gjøre det så drastisk.
Vi er klar over at spørsmålet ikke er enkelt. Ansatte og øvrige innsatte/innlagte/beboere må vernes mot voldshandlinger. Men i dag brukes slike tvangsmidler også i tilfeller der dette umulig kan være årsaken. Ofte vil man kunne unngå alle disse typene inngrep ved å øke bemanningen på institusjonene. Det er behov for klare regler og nøye kontroll på dette området, for å hindre misbruk av tvangsmidler.
Vi mener at slike tvangsmidler alltid må prøves rettslig. De må aldri brukes som straffemetode, men kun i de tilfeller det er nødvendig for å sikre andres liv og helse. De må også tidsbegrenses og gjennomføres på en slik måte at det ikke bryter mot retten til et privatliv, til mosjon og til kontakt med andre mennesker.
I retten til et privatliv ligger også taushetsplikten, samt retten til uinnskrenket innsyn i egen sak.
6.
I dette ligger retten til ikke å ta imot behandling, selv om man blir ansett for å være syk eller gal (psykotisk). I dette ligger også retten til å leve på tvers av vanlige normer i samfunnet, så lenge man ikke er til skade for andre.
Pasienten skal gis objektiv informasjon om hva behandlingen innebærer, om forventet bedring og mulige bivirkninger. Pasienten skal gis informasjon om alternative løsninger, og gis mulighet til å velge mellom disse. Med alternativ behandling mener vi annen lege/behandler, annen institusjon og/eller annen type behandling, dersom man ønsker det.
Vi kan ikke godta at det stilles som betingelse for behandling at pasienten tar psykofarmatiske medisiner som f.eks. nevroleptika (medisiner som brukes i psykiatrien og geriatrien for å «dempe» urolige pasienter). Dette skyldes ikke minst de mange bivirkninger og faremomenter som er forbundet med slike medisiner.
Vi mener at psykokirurgi, elektrosjokk og en del nevroleptika bør forbys, også som frivillig behandling. Dette er behandlingsmetoder som på en drastisk måte forandrer pasientens personlighet, og som fører til skader som ofte er uopprettelige. Legene har i dag ingen grundig forståelse for hva som skjer ved disse behandlingsmetodene. Det som skjer på dette området i dag, er en form for eksperimentering med levende mennesker.
7.
Dette er et vanskelig punkt. Forholdet mellom familiemedlemmer er ofte langt fra likeverdig. Og for nære pårørende til gale (psykotiske) kan belastningen ofte bli svært stor. Det bør likevel være mulig å møtes på en slik måte at alle parter kan føle seg trygge.
Retten skal selvfølgelig også gjelde i barnevernssaker der foreldre blir fratatt omsorgsretten. Vi mener ikke at foreldreretten (omsorgsretten) er en absolutt menneskerett. Men at et barn helt skal bli fratatt kontakten med sine foreldre, og omvendt, mener vi er både grusomt og unødvendig.
Retten til kontakt med sine nærmeste må ikke gå på bekostning av den enkeltes rett til å leve sitt eget liv, uavhengig av foreldre eller andre.
Med «sine nærmeste» menes i tillegg til nær familie også nære venner.
8.
Dette punktet omfatter de fleste av de 30 punktene i FNs menneskerettserklæring. Vi vil her bare peke på at det å sette en psykiatrisk diagnose på en motpart, hittil har vært en effektiv metode til å frata motparten alle rettigheter. Det er derfor helt nødvendig å regne med psykiatrisk diagnose, som et kriterium det er ulovlig å diskriminere utfra.
Alle tegningene til artikkelen CHARTA 88 er fremkommet gjennom en psykoanalytisk prosess der forfatteren Liv R. Lykkenborg jobbet med sin angst. Gjennom tegningene fikk hun kontakt med de dypere lag i seg selv og frykten. Vi takker Liv for velvillig utlån av tegningene.
For flere artikler fra tidsskriftet Søkelyset, se denne siden.