Av Trond Skaftnesmo
Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Søkelyset nr. 1, februar 1988
Fakta om EST:
– EST brukes fortsatt ved norske mental-sykehus, spesielt mot depresjoner
– Over 90% av norske mental-sykehus gir slik behandling
– En vanlig EST-behandling består av 8-12 sjokk fordelt over 3-4 uker
– Hvert sjokk er på 0,1-0,8 sekunder, spenningen er omkring 150 volt
– Ved EST fremkaltes et kunstig epileptisk anfall (grand mal)
– EST forårsaker organiske hjerneskader, noe som bl.a. kan gi seg uttrykk i varige hukommelsestap
– Dødsraten er ca. 1 per 10001
«Jeg vil bruke behandling for å hjelpe syke –
men aldri med henblikk på å skade eller gjøre vondt.»
fra den Hippokratiske legeed.
«som når svampen går over en tavle»
Det finnes stunder da ord blir avmektige. Det finnes stunder da selv den rutinerte skribent maktesløst lar pennen synke ned. Ikke fordi han mangler stoff. Ikke fordi han savner dokumentasjon. Men fordi virkeligheten sprenger grensen for hva ord kan uttrykke. Når den menneskeskapte virkelighet blir for usannsynlig makaber, for overveldende grotesk, – da er det at skribenten trer tilbake og lar psykiateren få føre ordet:
«Utviklingen i den psykiatriske terapi i de siste desennier har på et vis gått mot stadig mer inngripende metoder. Også før sjokkbehandlingene kom, var en slik tendens merkbar. «Dauerschlaf»-behandlingen brukte sovemiddeldosering langt inn i det toksiske område, og det samme var tilfelle med thyroksinkurene. Sulfosin-behandlingen lå ikke langt unna. Likevel var sjokk-behandlingene med insulin, cardiazol og elektrisitet et betydelig skritt videre. Hvordan de virker, vet vi ikke, men den fellesfaktor en kan øyne er vel at større områder av nervesystemet settes ut av virksomhet for en tid, slik at innarbeidede sykelige funksjonsformer løsner, gamle mønster strykes ut som når svampen går over en tavle, og det blir mulig å skrive inn nye og bedre.»2
Med disse ord innledet direktøren ved Gaustad sykehus, overlege professor dr. med. Ørnulv Ødegård, sitt foredrag i fellesmøtet av Neurologisk og Psykiatrisk forening. Året var 1945. Det var 5 måneder etter Hitlers fall.
«Utmerket», sier du kanskje, «det skulle bare mangle at ikke også psykiaterne tok et oppgjør med nazi-regimets metoder.» Men foredraget var ikke ment slik. Metodene var i høy grad tilhørernes egne, og professor Ødegård tok ikke noe oppgjør med dem: han gikk tvert imot meget varmt inn for disse metodene! Foredraget bar tittelen «Behandling av sinnssykdommer med prefrontal levkotomi», og det tok sikte på å presentere og anbefale det aller siste innenfor «sjokk terapien», nemlig det som etter hvert ble kjent under det forhatte og fryktede navnet lobotomi. For sikkerhets skyld var manuskriptet forsynt med overskriften: «ønskes ikke gjengitt i dagspressen».
Ugo Cerletti
«Sjokk-terapien» og dens filosofi skriver seg fra begynnelsen av 30-årene. Man mente å ha iakttatt at epilepsi og schizofreni sjelden forekom samtidig. Ved å fremkalle kunstige epileptiske krampeanfall (grand mal), mente man dermed å ha håp om a komme schizofrenien til livs. Etter hvert ble imidlertid stadig flere mental-sykdommer behandlet med disse metodene. I begynnelsen fremkalte man slike kramper ved innsprøyting av medikamenter, som f.eks. kamfer og cardiazol. I 1938 «oppdaget» italienerne Bini og Cerletti elektrosjokk-terapien (EST). Cerletti hadde studert hvordan man i Romas slakterier bedøvde svinene med elektrosjokk før de ble slaktet. Ugo Cerletti beretter slik om sin oppdagelse:
«Jeg gikk til slakteriet for å observere denne såkalte elektriske slaktingen, og jeg så at svinene ble klemt over tinningene med store metall-tenger som var tilkoblet elektrisk strøm (125 volt). Så snart som svinene ble klemt med tengene falt de om bevisstløse, stivnet, og så etter noen sekunder ble de rystet av kramper på samme måte som våre eksperiment-hunder. Under denne perioden av bevisstløshet (epileptisk koma), kunne slakteren stikke og bløgge dyrene uten problemer. Det var derfor ikke sant at dyrene ble drept ved den elektriske strømmen: denne ble brukt etter forslag fra Foreningen for Dyrenes Beskyttelse, slik at svinene kunne bli avlivet uten smerter … På dette tidspunkt følte jeg at vi kunne våge å eksperimentere på mennesket, og jeg instruerte mine assistenter om å være årvåkne for å velge ut et passende subjekt.»
Et passende subjekt
Noen uker senere sendte politimesteren i Roma Cerletti et slikt passende subjekt, en omstreifer som var funnet ruslende rundt på byens togstasjon.
«Dette subjektet ble valgt for det første eksperimentet med induserte elektriske kramper hos mennesket. To store elektroder ble plassert på de frontoparietale regioner, og jeg besluttet å begynne med en lav-intensiv strøm av 80 volt i 0,2 sekunder. Så snart strømmen ble introdusert, reagerte pasienten med en rystelse og hans kropps-muskler stivnet; så falt han tilbake i sengen uten tap av bevissthet. Han begynte plutselig å synge så høyt som hans røst tillot det. Så ble han stille.»
Vi merker oss at Cerletti, i likhet med sine samtidige kolleger i Auschwitz, Bergen-Belsen mv., erholder vitenskapsmannens nøkternt-observerende holdning under hele denne seansen. Subjektets reaksjoner noteres med nitid nøyaktighet. Omstreiferen (dvs. pasienten eller subjektet) omfattes med den aller største vitenskapelige interesse. Men én gang, ser det ut til, ble Cerletti streifet av noe som kan minne om det vi ellers kaller medfølelse:
«Naturligvis var vi som utførte eksperimentet under stor emosjonell spenning, og følte at vi allerede hadde tatt en ganske stor risiko. Likefullt, det var ganske evident for oss alle at vi hadde brukt for lav spenning. Det ble foreslått at vi skulle tillate pasienten å få litt hvile, og gjenta eksperimentet neste dag. Med ett sa pasienten, som tydeligvis hadde overhørt vår konversasjon, klart og tydelig, uten sitt sedvanlige kråkemål: «Ikke en til! Det vil ta livet av meg!»»
«Jeg tilstår at en slik eksplisitt beklagelse under slike omstendigheter, og så følelsesmessig og bydende kommende fra en person hvis gåtefulle talemåte inntil nå hadde vært vanskelig å forstå, rystet min bestemmelse om å fortsette med eksperimentet. Men det var akkurat denne frykten for å gi etter for et overtroisk innfall som fikk meg til å ta beslutningen. Elektrodene ble igjen satt på og en 110 volts salve ble gitt i 0,2 sekunder.»3
Blomstene i Buchenwald
Det er ikke så meget man kan legge til dette, annet enn at menneskets fysiologi, nervesystem, smertetoleranse osv. ikke er synderlig forandret siden 1938. Det er ikke psykiatrien heller. Jeg hører protestene: «Vi gir bedøvelse i dag, og muskellammende medikamenter, slik at krampene uteblir og pasienten merker ingen ting.» Det er delte meninger om disse «fremskritt». En av de fremste forskerne på ESTerfaringer i USA, John Friedberg, sammenlikner dem med blomstene i Buchenwald:
«I tidligere tider forårsaket «klassisk» sjokk-behandling ofte bein-frakturer blant dem som ble pint av de brutale fysiske krampetrekninger. Selv om grovt regnet 10 prosent av dagens pasienter fortsatt får slik umodifisert ECT, far de fleste nå et søvn-induserende barbiturat som natrium-pentothal, og det muskel-paralyserende stoff succinylcholine, eller anectine. Mens en elektrisk storm raser uforminsket i hjernen, undertrykker disse medikamenter dens ytre manifestasjoner og sparer vitnene for det skrekkinngytende syn av kroppens voldsomme spasmer. Disse «forbedringer» er som blomstene som ble plantet i Buchenwald.»4
En undersøkelse som ble lagt frem i 1981 av professor K.G. Gøtestam ved Trøndelag Psykiatriske Sykehus, dokumenterer at EST er i bruk ved 97% av alle psykiatriske sykehus i landet. Det er spesielt ved dype depresjoner at man gir EST. Ifølge professor Nils A. Retterstøl ved Gaustad Sykehus, er elektrosjokk en effektiv behandlingsmetode mot depresjoner: «Tidligere, før vi fikk antidepressiva, var elektrosjokk det eneste vi hadde å sette inn ved dype depresjoner. Det ble svært mye brukt og var ofte frapperende effektivt. Elektrosjokk blir ansett som mer skånsomt enn flere av de antidepressiva vi har.»5 Et spørsmål som naturlig melder seg i denne forbindelse, er om ikke dette sier mer om farligheten ved diverse antidepressiva enn det sier om ufarligheten ved EST? Men professor Retterstøl benekter at EST gir varige hjerneskader:
«Det vanlige er at en gir fra 4 til 12 behandlinger, og ved så moderate mengder skjer det ikke varige forandringer. Pasienten kan merke en hukommelsessvekkelse for det som er nylig opplevd, men ut over det er det vanlig at pasienten kan gå tilbake til arbeid og et normalt liv.»6
Pasientene opplever det ofte ganske annerledes. Her er en beretning fra en kvinne som fikk 8 sjokk. Hun var utdannet økonom og arbeidet på et offentlig kontor:
«Jeg kom hjem fra kontoret den første dagen og følte meg panikkslagen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle snu meg. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var skrekkslagen … all min elskede kunnskap, alt jeg hadde lært i løpet av 20 år eller mer, var borte. Jeg hadde mistet kunnskapskroppen som utgjorde min profesjonelle ferdighet … Jeg falt om på sengen og gråt og gråt og gråt.»7
Nevrotiske klager
De psykiatere som er tilhengere av EST har sine egne metoder for a invalidisere den slags klagemål. En av de varmeste forsvarere av EST gjennom hele etterkrigstiden er den innflytelsesrike amerikanske psykiateren L. Kalinowsky. Han behandler sådanne pasient-klager slik i læreboken Comprehensive Textbook of Psychiatry: «Noen pasienter klager mer enn andre, og nevrotikere er ofte overengstelige mht. disse temporære hukommelsesvanskene.»8 Et annet sted skriver han: «Alle pasienter som forblir uforbedret etter ECT er tilbøyelige til å klage bittert over deres hukommelses-vansker,»9 Disse klagemål tolkes altså som rene hevnakter fra pasienter som er misfornøyd med behandlingsresultatet! Kalinowsky slår derfor fast, på samme side, at: «Det er ikke blitt fremsatt noe bevis som indikerer at behandlingen forårsaker permanente følger for det mentale.»
I 1978 utarbeidet professor Peter Sterling en undersøkelses-rapport om EST for staten New Yorks lovgivende forsamling. I sin rapport konkluderer han slik om hukommelses-tap som følge av EST:
«I noen tilfeller er tapet katastrofalt omfattende: hukommelsen er utvisket med hensyn til profesjonelle ferdigheter såvel som orienteringen om steder og venner. Mere alminnelig er det at tapet forekommer «plettvis»: noen begivenheter er gått tapt, mens andre huskes.»10
Og han føyer til at disse hukommelses-tap er langvarige, sannsynligvis permanente. John Friedberg, Peter Breggin m.fl. har uttrykt seg i enda skarpere vendinger. Friedberg slår kort og godt fast at:
«Det er på tide å få slutt på sjokk-behandlingen. Hva den enn kalles: elektrokrampeterapi (ECT), elektrosjokk-terapi (EST), elektrostimulering eller noen annen eufemisme, denne såkalte behandling er bemerkelsesverdig utbredt, demonstrerbar ineffektiv og klart farlig. Den forårsaker hjerneskade manifestert i form av alvorlig og ofte permanent hukommelsestap, lære-hemninger, og romlig- og tidsmessig desorientering.»11
Karl Pribram, leder av Stanfords Nevropatologiske Institutt, uttalte allerede i 1975:
«Jeg ville foretrekke en liten lobotomering fremfor en serie av elektrosjokk … Jeg vet akkurat hvordan hjernen ser ut etter en serie av sjokk, og det er ikke noe særlig hyggelig å se på.»12
50-årsjubileet
Ved et tilbakeblikk på psykiatriens historie, kan det være nyttig å se på hvilke terapiformer som er forsøkt i de siste hundre år, og som i sin tid ble funnet å være frapperende effektive. Det understrekes at dette kun er et lite utvalg:
Blodoverføring fra kalv, inntak av jernfilspon, påføring av brannsår, blødninger, skrubbsår, etsinger og overflatebyller, innpoding av skabb, inntak av skorsteinssot og oppmalte krepseklør, eddik inngnidd i hodebunnen, nedsenking i vann (dukke de syke plutselig og uten at de vet det, og holde dem der en lang stund), kalde bad, varme bad, permanent sengeleie, rideturer, båtreiser, møte med tiltalende mennesker, sentrifugering med bråstopp (rotasjonsmaskin), musikk, geværskudd avfyrt på kloss hold, elektriske strømstøt mv.13
Man kan forsiktigvis si at det meste er forsøkt, og det meste er også dokumentert å være effektivt.
Så vidt vites fikk aldri Ugo Cerletti noen nobelpris for sin oppdagelse av elektrosjokk-terapien. Det fikk derimot oppfinneren av lobotomien, den portugisiske lege og politiker Antonio Egas Moniz. I 1949 mottok han nobelprisen i medisin og ble hyldet, bl.a. i norske aviser, for sitt fremragende bidrag til psykiatrien. I 1945 mottok an for øvrig Oslo Universitets prisbelønning, Monrad-Krohns legat. Lobotomien hadde imidlertid en kortvarig suksess, skjønt totalt nedkjempet er den ennå ikke.14 EST har imidlertid vist seg å være en adskillig mer seiglivet affære. I år feirer den 50-årsjubileurn som et av psykiatriens mest anvendte «behandlingstilbud» gjennom tidene. I 50 år har denne «behandlingen» blitt forsvart og skamrost av den etablerte psykiatri, slik som også lobotomien i sin tid ble forsvart og skamrost. I USA er imidlertid elektrosjokk-terapien nå på full fart ut av psykiatrien. Det er på høy tid at den blir satt på tiltalebenken også i Norge. En av hindringene for at så kan skje, er jo det forhold at psykiaterne erfaringsmessig ikke vil delta i den offentlige debatt om psykiatrien. Spesielt vil de som utøver og forsvarer disse metodene ikke delta. Man kan meget vel forstå et slikt standpunkt, selv uten å være psykolog.
Lobotomien – i sin verste form – besto i ca. 20 år. Det var mer enn nok. Elektrosjokk-terapien har bestått i 50 år. Det burde også være mer enn nok.
NOTER
1) Friedberg, J: Let’s stop blasting the brain. Psychology Today, august 1975.
2) Ødegård, Ø: Behandling av sinnssykdommer med prefrontal levkotomi. En oversikt. Tidsskrift for den norske legeforening, l947, s. 80.
3) Cerletti, U: Electroshock therapy. J Clin Exper Psycho9ath 15: 191-217, 1954. jf. Friedberg (1975).
4) Friedberg (1975)
5) Retterstøl, N. A: «Elektrosjokk er bedre enn sitt rykte.» Intervju i Dagbladet 23/11-1981.
6) ibid
7) Friedberg (1975)
8) Kalinowsky, L: The Convulsive Therapies, in Comprehensive Textbook of Psychiatry. Ed Freedman AM, Kaplan HI, Sadock BJ, Baltimore, Williams & Wilkins, 1975b.
9) Kalinowsky, L: Somatic Treatments in Psychiatry. New York, Grune & Stratton, 1946. (s. 139 i 1952-utgaven)
10) Sterling, P: Hjerneskader og hukommelsestap som følge av ECT. Vidnesbyrd udarbejdet til staten New Yorks lovgivende forsamlings stående udvalg for mental sundhed. 5. oktober 1978. (dansk oversettelse) (Department of Anatomy, School of Medicine, University of Pennsylvania.)
11) Friedberg (1975) Jf. Peter R. Breggin: Electroshock: Its Brain-Disabling Effects. Springer Publishing Comp. N.Y. 1979.
12) ibid
13) Foucault, M: Galskapens historie. Oslo: Gyldendal, 1973 (originalutgave 1961).
14) Lobotomi (eller levkotomi) er et inngrep i hjernen, hvor forbindelsen mellom pannelappene og resten av hjernen skjæres over. Ble mye brukt i perioden 1941 (da det første eksperimentet fant sted på Gaustad) til ca. 1960. Praktiseres offisielt ikke lenger i Norge, skjønt det finnes intet forbud mot det. I 1987 ble 2 eller 3 norske pasienter sendt til Sverige (Karolinska Sjukhuset i Stockholm) for å gjennomgå stereotaktisk kapsulotomi, som er det nye dekknavnet for metoden.
*
Rundt 400 nordmenn er hvert år gjenstand for elektrosjokkbehandling. Behandlingen går ut på at 150 volt sendes gjennom pasientenes fastspente kropper, ofte uten bedøvelse. Denne behandlingsmetoden kan i verste fall føre til både hukommelsestap og andre alvorlige hjerneskader. Det har også hendt at pasienter har dødd av behandlingen. Flere norske psykiatere forsvarer imidlertid metoden, og tar også til orde for en utvidet bruk av elektrosjokk. i Norge fins det i dag ingen klare regler for bruk av elektrosjokk. Behandlingen kan imidlertid kun utføres av lege. Elektrosjokkbehandling utføres i dag ved 97 prosent av samtlige psykiatriske sykehus. Det vanlige er at man gir mellom fire og tolv behandlinger for hver enkelt pasient. Elektrosjokk er en helt harmløs metode, sier de to professorene Einar Kringlen og Nils Retterstøl. Ingen av dem vil imidlertid selv utsette seg for 150 volt gjennom kroppen.
Ingen vil prøve elektrosjokk
Av Niels Chr Geelmuyden
(Utdrag fra en reportasje i Morgenbladet 13/2 1988)
«Elektrosjokk er en harmløs metode», sier professorene Einar Kringlen og Nils Adolf Retterstøl. Men ingen av dem vil selv forsøke å få 150 volt gjennom kroppen.
«Jeg ville foretrekke elektrosjokk fremfor medikamenter hvis jeg led av alvorlig depresjon», sier overlege Nils Adolf Retterstøl ved Gaustad sykehus. «Elektrosjokk er en helt ufarlig behandlingsmetode, selv om opinionen tydeligvis tror noe annet.»
«Hvorfor ikke utsette deg selv for et elektrosjokk, så alle kan se hvor ufarlig metoden er?»
«Selvsagt ønsker jeg ikke å få elektrosjokk så lenge jeg er frisk. Dette er jo en metode som er ment å hjelpe alvorlig deprimerte pasienter. Hensikten med elektrosjokk er å få adrenalinet ut i blodet. Jeg mener vi er altfor restriktive med å bruke metoden her i Norge. For eldre pasienter med svakt hjerte er elektrosjokk betydelig sikrere enn medikamenter. Anti-depressiva har jeg for øvrig brukt selv, hvis det kan ha noen interesse», sier Retterstøl.
«Vi gir elektrosjokk-behandling tre ganger i uken til fire personer om gangen», sier avdelingsoverlege Einar Bjordal ved Haukeland Sykehus til Morgenbladet. «I begynnelsen hadde jeg en del motforestillinger, men det har jeg ikke lenger. Man kan ikke si at alle blir friskere, men hovedparten blir bedre. Elektrosjokk gis bare til frivillige og bare når indikasjonene på alvorlig depresjon er helt klare. Selve sjokket er helt ufarlig.»
Curasit
«Alt skjer i betryggende former, med anestesi-lege til stede. Hvis noe kan sies å være farlig, så er det faktisk anestesien. Her anvender vi det muskelavspennende preparatet curasit, som enkelte er allergiske mot», forteller Bjordal. Fagsjef Odd Gunnar Heitun i Helsedirektoratet sier til Morgenbladet at curasit anvendes for å hindre bruddskader under behandlingen. «Elektrosjokk har fått en grei plass i den psykiatriske helsetjenesten», sier Heitun. «Det er sjelden pasientene pådrar seg organiske hjerneskader som følge av behandlingen, og dødsfall forekommer nesten aldri.»
Dyster epoke
«Elektrosjokk-terapien representerer en dyster epoke i norsk psykiatri», sier overlege Svein Haugsgjerd, som også arbeider ved Gaustad Sykehus. «Man utsetter syke mennesker for en kraftig hjernepåvirkning som ingen egentlig kjenner konsekvensene av. Inntil man begynte med narkose var elektrosjokk direkte inhumant. Tilhengerne av metoden ser på depresjoner i menneskesinnet som en maskinfeil. Elektrosjokk-terapien reduserer mennesket til et mekanisk fenomen. Derfor er jeg svært lite glad i denne behandlingsformen», sier Haugsgjerd.
For flere artikler fra tidsskriftet Søkelyset, se denne siden.