Et intervju med Pål Abrahamsen – Først publisert i tidsskriftet Søkelyset nr. 8, juni 1990
Pål Abrahamsen har ca. 20 års erfaring fra psykiatrien, både fra klinisk praksis og fra forskning. Han har arbeidet bl.a. på Gaustad og på Ullevål avd. 16, og i perioden 1972-73 var han på Beth-Israel hospitalet i Boston, USA – et opphold han sier var veldig lærerikt.
Fra 1983 og til april d.å. har- han vært administrerende overlege på Oslo Hospital.
Han har gitt ut en bok om familieterapi Fortvilte mennesker på Aschehoug i 1982, vært medredaktør av Galskap på rett vei – 17 innlegg om moderne psykiatri, Universitetsforlaget 1985, og han har også skrevet en rekke artikler, særlig av populær-psykiatrisk art.
«Mitt mål med Oslo Hospital, sier Pål Abrahamsen, var å gjøre det til et godt sykehus.» Han mener at institusjoner ofte har levd sitt eget liv, og derfor kommet til å eksistere for sin egen skyld. Han sier han synes de har fått til en del de 7 årene han har vært på Oslo Hospital. De har klart å holde det relativt fritt for tvang, og med et minimum av «medisiner». Han mener at om man skal kunne få til noe, er det viktig å sette et mål – også for den enkelte. Man må lage en klar målsetning, sette opp en kontrakt eller avtale, og det er viktig at denne baseres på samarbeid og forståelse, IKKE på tvang.
Pål Abrahamsen mener at de som blir «psykiatriske pasienter» ofte er litt sta og spesielle. De er ikke «dusin-mennesker», og han tror det er derfor de gjerne blir «psykiatriske pasienter»!
Vi spør om han tror man blir bedre av å være på psykiatrisk institusjon. Pål Abrahamsen synes det er vanskelig å svare generelt ja eller nei på dette spørsmålet. Men han påpeker at institusjoner alltid må gi mulighet for vekst og endring, ellers blir det lett slik at folk bevares i de rollene de allerede er i, men som de gjennom institusjonsoppholdet ønsket å komme ut av.
Poenget ved å være innlagt må være miljøterapien, og den vekst et slikt miljø kan gi. Alle kommer inn på institusjon for «å bli noe annet» – for å få hjelp til endring. Andre, dyperegående terapier kan man gå i utenfor.
Han tror ikke nødvendigvis på å nedlegge institusjonene, og tror at det må være plass til gode institusjoner som er passe store, og med ansatte som har entusiasme og tro på de innlagte, og som ikke betrakter dem som B-mennesker – i betydningen mindreverdige og/ellet håpløse mennesker.
«’Psykiatriske pasienter’ er ekstreme utgaver av det normale», sier han, og medgir samtidig at det ikke er så godt å si hva det å være ‘normal’ innebærer. «Men institusjoner blir av og til bevarende, og dette ødelegger nettopp muligheten til den forandring som skulle være selve poenget med oppholdet! Dette er en grunn til at institusjoner blir kritisert», sier han.
«Men den kritikken som kommer mot psykiatrien – og mot institusjonene kommer vel utenfra? Hvorfor er det omtrent ingen debatt innad», spør vi, og påpeker samtidig at kollegialitet vel er et stort problem i denne sammenheng.
«Å stå innenfor er også vanskelig. Det er vanskelig å være kollegial og kritisere, da får man bråk med sine egne», sier han, men påpeker at han har forsøkt. Han sier at han har fått sine sanksjoner opp gjennom årene—!
Pål Abrahamsen presiserer at den absolutte grensen for ham, er at behandlingen må være viktigere enn institusjonen.
Søkelyset ber Pål Abrahamsen si litt om makt – et sentralt begrep i psykiatrien.
«Med titler følger makt», sier han. «Det gjelder å ikke misbruke sin makt, men en del gjør det også i psykiatrien». Han påpeker at maktmisbruk innen psykiatrien er spesielt farlig fordi det går direkte ut over en «pasient». Det får direkte og ofte alvorlige følger for de som er utsatt for misbruket. Han legger til at han håper han har brukt den makten han selv har på en bra måte.
LOVEN BØR OPPHEVES
I samtalen om makt kommer han inn på loven om psykisk helsevern. Han mener at både § 3 og § 5 – om innleggelse henholdsvis med og uten eget samtykke – ja hele loven, burde oppheves.
Han mener at bestemmelsene om nødrett i den alminnelige straffeloven er, og bør være, tilstrekkelige til å regulere enhver form for bruk av makt. Han mener at det er bedre da eventuelt å ta det rettslige oppgjør etterpå, og han undrer seg over at «de sinnssyke» spesialbehandles slik.
Han sier at psykiatrien skal uttale seg om helse og ikke om farlighet, og at det rent av er skummelt å la psykiatere ordne med dette. Han mener dette er, eller rettere bør være, politiets sak, og påpeker at farlighet ikke er noe psykiatrisk, men derimot et kriminologisk begrep.
SKEPTISK TIL DIAGNOSER
Vi spør videre hva han mener om diagnoser, idet vi også tar opp problemet med at en psykiatrisk diagnose ofte får virkning av en dom.
Abrahamsen forteller at han ikke bruker diagnoser! I løpet av de 7. årene han har vært på Oslo Hospital har han aldri satt en eneste diagnose i journal eller epikrise!!
Han uttrykker overraskelse over at ingen, verken behandler/terapeut eller «pasienten» selv, heller har spurt ham etter diagnosene …! Av hensyn til årsmeldingen må han dog angi en diagnoseoversikt, men diagnosen står i datamaskinen på et hemmelig sted!
Han synes det ikke går an å beskrive et menneske med ett eller to ord! Han mener alle mennesker er unike, og skal de beskrives kreves det mer enn som så. F.eks. «schizofreni» sier ikke noe om et menneske, og en slik overflatisk klassifikasjon kan også lett bli nedverdigende.
Han påpeker at diagnosen kan bli interessant i seg selv – man behandler diagnosen i stedet for det mennesket den er klistret på!
«En diagnose kan vel rett og slett få funksjon av en dom?»
«Ja, det er det tragiske», svarer han, og sier at den fungerer slik fordi den er så ladet med etiske kvaliteter. Som han også var inne på tidligere, mener han det derfor er skummelt å sette diagnoser på et menneske, og presiserer at psykiatere ikke skal være dommere.
«Diagnosen blir da det viktige, men de er jo ikke viktige i det hele tatt», understreker han. Man bør i stedet snakke om å legge opp en behandling, og slik at sånne ord overhodet ikke blir brukt.
Han forteller at han ofte har gått rundt i krokene der de innlagte og de ansatte sitter, og lyttet til om det snakkes om psykose, schizofreni osv., og sier han er veldig fornøyd når han ikke hører slike betegnelser brukt!
«Det verste er likevel at mange psykiatere ikke skjønner at diagnoser ofte fungerer som en dom -at de rett og slett ikke skjønner hva dette medfører».
Pål Abrahamsen smiler, og er enig i at det nok ofte er så, og at dette er ille. Han understreker igjen at det derfor er viktig at diagnosen ikke blir noe viktig!
NEI TIL TVANG
Vi spør ham videre om hva han mener om ideen med psykiatrisk testamente, som vi omhandlet i forrige nummer av Søkelyset.
Han sier at dette er en «morsom» tanke, men framholder at etter hans mening er problemet at lovverket går foran. I og med at loven inneholder tvangsparagrafer, kan man alltid si at man bare forholder seg til norsk lov, og underforstått avvise ethvert testamente.
Pål Abrahamsen kommer tilbake til at etter hans mening burde de alminnelige bestemmelser om nødrett vært tilstrekkelige. Slik får de som utøver nødrett i hvert enkelt tilfelle stå til ansvar. «Jo mer uspesifikke lovparagrafer jo bedre», sier han, og presiserer igjen at noen egen lov for «sinnssyke» kan han ikke være med på, og forstår han ikke noe av.
Det praktiske liv kan dog være vanskelig å regulere mener han, og tar således ikke avstand fra enhver form for tvang i alle situasjoner. Han gir som eksempel at han en gang var med på å tvangsoperere en pasient, som var hardt skadet i en bilulykke, og i «psykotisk» tilstand. Han mener at det ved visse organiske tilstander, som f.eks. senilitet, også kan være nødvendig med en viss bruk av tvang.
På vårt spørsmål om man ikke må skille mellom tvang og «tvangsmedisinering», sier han at han er helt enig, og understreker at han tar helt avstand fra «tvangsmedisinering».
Han synes det m.h.t. tvang også er et poeng å skille mellom det akutte og det mer langsiktige. Han presiserer at han er imot å behandle med tvang, og heller ikke tror noe på effekten av dette. Han sier at Oslo Hospital ikke har noe akutt-mottak, og at dette med bruk av tvangsmidler derfor heller ikke har vært så aktuelt for ham.
NEVROLEPTIKA og EL-SJOKK
Vi kan ikke unngå å prøve å få hans syn på nevroleptika, og el-sjokk.
«Du har vel gitt inntrykk av å ikke like nevroleptika noe særlig?»
«Ja, det er sikkert», svarer han. «Nå begynner nevroleptika å bli farlig, da de har så store og alvorlige skadevirkninger, som f.eks. tardive dyskinesier.
Han forteller at de i utgangspunktet i 50-årene ble brukt som sovemedisin, men så oppdaget man at de som fikk dem ble mindre «psykotiske». Det er mye de samme «medisingruppene» som har gått igjen i alle disse årene. De virker jo generelt på hele mennesket, og gir store skade virkninger.
M.h.t. elektro-sjokk sier han at det har han overhodet ikke villet bruke. Han sier han rett og slett ikke klarer å sende strøm gjennom hjernen på folk!
Hva han mener om lobotomi antar vi det ikke engang er nødvendig å spørre om!
FORSKNINGEN FOR BIOLOGISK ORIENTERT
I alt snakket om behovet for psykiatrisk forskning, kan det synes som om det ikke er noen interesse for å høre hva slags nytte «pasientene» måtte ha av psykiatrien, og hva de mener?
Pål Abrahamsen er enig i at behandlingsforskningen har ligget nede, og mener at hensikten med forskning absolutt må være å finne ut hva brukerne mener, og hva de behøver.
Han mener at vurderingen av behandlingsresultatet ofte har vært behandlerens vurdering – m.a.o. at den har vært enerådende.
Psykiatrien har dessuten ofte kun en oppbevaringsfunksjon, slik at dette problemet allerede i utgangspunktet er irrelevant.
Biologisk orientert forskning har en stor andel, og psyko-sosial forskning er blitt nedprioritert.
Dette er dumt, men er til dels konjunkturbestemt, mener Pål Abrahamsen. Han ser en tendens til at troen på «medisiner» igjen blir veldig sterk.
PÅL ABRAHAMSEN TAR PERMISJON
Etter 7 år ved Oslo Hospital tar nå Pål Abrahamsen permisjon for å gå over i en forskningsstilling, og vi spør om han vil og kan gå litt inn på hvorfor.
Han lar oss få vite at han har møtt mye motstand. Innen psykiatrien er man ofte redde for å kaste seg ut i behandlingsideologier som gir «pasienten» ansvar, sier han. Man er vant til å legge vekten på «omsorg og pleie», og der de innlagte er passive og fratatt alt ansvar.
Han har rett og slett fått høre at han ikke er god nok leder for det faglige miljø, og medgir lakonisk at han ut fra de andres definisjon kanskje heller ikke har vært det!
Han synes det er spennende å forske, og vil arbeide med en undersøkelse om barn av «psykotiske» foreldre.
Vi griper tak i dette begrepet «psykotisk», og spør hva han legger i dette, og om han kan gå god for det slik det vanligvis brukes. Jeg forstår ham slik at det for ham mer er snakk om at det er greit å ha et navn å sette på fenomener, og at begrepet kan være fruktbart i kommunikasjon mellom fagfolk. Han presiserer at man ikke skal være så redde for «psykotiske» fenomener, og ikke bekjempe enhver form for «psykotiske» uttrykk.
Pål Abrahamsen sier til Søkelyset at man kanskje bør ta seg en pause av og til, og at det kan passe bra nå. Det er slitsomt og vanskelig alltid å stå på innsiden, sier han.
ØH
For flere artikler fra tidligere utgaver av tidsskriftet Søkelyset, se denne siden.