Av Siv Helen Rydheim
Innlegg holdt på WSO-samlingen 2026
Utgave til WSO-posten
Tusen takk for invitasjonen til å ha innlegg her i dag. Det er en ære å få dele disse tankene i et fellesskap som forstår betydningen av å ivareta selvråderetten, og en organisasjon som har et mangeårig engasjement for menneskerettigheter.
For dere som ikke kjenner til mitt engasjement, så kan jeg si jeg startet som foredragsholder i Kautokeino i 2005, med bakgrunn i egne erfaringer med tvangsmedisinering og reimlegging.
Jeg har hatt diverse tillitsverv og jeg har ledet flere prosjekter.
Jeg fylte 70 år i fjor og er nå pensjonist, men forfatteren i meg arbeider med en ny bok jeg skal si noe mer om på slutten.
Men først til dagens tema:
Rettsikkerhet – Fra skyvelek til sannhet
En avmaskering av systemet må til
Vi blir fortalt at vi har klageinstanser som er til for oss.
At vi har rettigheter.
At vi kan klage.
Det er bare det at når vi klager, møter vi en vegg av prosedyrer.
Bare at det er to ulike klageinstanser når vi er tvangsinnlagt:
Nemlig til Statsforvalteren ved tvangsmedisinering og øvrige forhold til Sykehusets kontrollkommisjon.
Ansiktsløse prosesser der ansvaret skyves videre – og videre – helt til ingen lenger står ansvarlig for det som vi erfarer som et menneskelig havari.
Jeg kaller det for skyveleken.
Det handler ikke om dårlige enkeltmennesker.
Det handler om et systemdesign som gjør alle ansiktsløse. Der ansvaret skyves opp eller ned, bortover eller fremover.
Når ingen har et ansikt, er det heller ingen som trenger å kjenne på skam.
Det er ingen som trenger å bli stående i det som skjer med et menneske, når det alltid er noen ansvaret kan skyves videre til.
Derfor trenger vi først:
En uavhengig havarikommisjon som tør å se bak tallene – og inn i de berørte menneskenes liv.
Den store økningen – da særlig på depotinjeksjoner med nevroleptika, som skjer etter utskrivelse, gjennom vedtak om såkalt Tvang uten døgn –TUD – altså etter at du har kommet hjem.
Når du har klaget en gang til kontrollkommisjonen, må du vente seks måneder til neste gang du kan klage.
Problemet er nok mangesidig, men Bukken og havresekken er et av problemene
Dagens kontrollordninger fungerer som systemets eget immunforsvar.
De undersøker om paragrafene er fulgt – men skjønn utøves i stor grad – de undersøker ikke om mennesket blir krenket og fratatt sin råderett.
Det medisinske paradigmet etterforsker seg selv, og hevder å ha klinisk praksis.
De bruker argumenter som er i strid med nyere kunnskap.
Dermed fortsetter feilene – år etter år.
Ingen utenfra får stille de grunnleggende spørsmålene.
Tanken om en uavhengig havarikommisjon er ikke min, og den er heller ikke ny.
Gjennom en uavhengig havarikommisjon kan vi hente læring, slik det gjøres i luftfarten. Når et fly styrter, er målet ikke å beskytte systemet – men å forstå hva som gikk galt, slik at det ikke skjer igjen.
Slik må det også være her.
Havarikommisjon
En havarikommisjon må være uavhengig. Den må stå utenfor helsebyråkratiet. Og den må ha mandat til å se både systemsvikt og menneskelige konsekvenser.
Ikke for å plassere skyld, men for å forhindre nye havarier.
Sannhets- og forsoningskommisjon
Dette handler ikke bare om enkeltsaker.
Det handler om mange tiår med systematisk tvang og krenkelser.
Derfor trenger vi også en sannhets- og forsoningskommisjon.
Forsoning kan ikke skje uten at de som har blitt utsatt for vold og krenkelser får fortelle sin sannhet, og det må dokumenteres.
Desmond Tutu og hans datter Mpho Tutu har skrevet en bok med tittelen:
Tilgivelse og har i den boken gitt en veiledning i hvordan man kan gå fram.
Sannhet krever at vi våger å se konsekvensene – uten å bortforklare dem som nødvendig behandling.
Vi må også tørre å stå i det ubehagelige:
At erfaringene er forskjellige.
At noen f eks sier at tvangen reddet dem og andre helt mister livslysten når de utsettes for tvangsmedisinering.
Et betimelig spørsmål er:
Hvilke alternativer var egentlig tilgjengelige, om noen overhodet?
Jeg har selv vært der.
Etter gjentatte tvangsinnleggelser og tung medisinering ble livet så trangt at jeg ikke lenger ønsket å være her.
Det at jeg fortsatt står her i dag, er ikke fordi systemet fungerte. Det er på tross av.
Mennesket bak saken
Bak hver sak finnes et menneske.
Når vi mister råderetten over eget liv, mister vi også tryggheten som skal til for å åpne oss.
Uten trygghet blir det vondt å befinne seg i ens eget indre landskap. Da blir veien tilbake til livet enda lengre.
Fra institusjonelt feilspor til et traumebevisst samfunn
Dagens diagnosesystem kan fungere som et slør.
Når mennesker for eksempel mennesker med komplekse traumer får merkelapper som personlighetsforstyrrelser, psykose, dissosiativ lidelse eller bipolare lidelser behandles ofte bare symptomer – ikke selve kjernen.
Symptomer, er ofte overlevelsesstrategier, og kan vise vei til det vi trenger å forstå nærmere i oss selv.
Når disse symptomene og reaksjoner blir medisinert, risikerer vi å frata mennesket både verdighet og eierskap til egen helse og eget liv.
Overlevelse er ikke sykdom
Det snakkes om pasienttilpasset behandling. Altfor ofte er det pasienten som må tilpasses metoden – ikke metoden som tilpasses mennesket.
Uten trygge relasjoner kan ikke traumereaksjoner forstås. De kan bare kontrolleres. Kontroll uten trygghet skaper nye sår.
Traumekompetanse som samfunnsansvar
Hvis vi skal stoppe den institusjonelle retraumatiseringen, må traumekunnskap bli en grunnmur i alle systemer som møter mennesker. Fra barnehage og skole – til helsevesen, NAV, rettsvesen og fengselsvesen.
Uten den kunnskapen og forståelsen risikerer vi at systemene som skal hjelpe, i stedet påfører nye krenkelser, som utløser nye traumereaksjoner.
Traumer – eller de usynlige sårene – oppstår når noe skjer som vi ikke klarer å forholde oss til, verken der og da eller i etterkant. Da kan vi koble oss fra oss selv – og traumer blir til vonde knuter. Men vi gjorde det vi kunne for å overleve. Slik sett er vi noen forunderlige skapninger.
Hjelperens ansvar
Faglig kunnskap er ikke nok.
En hjelper kan ikke støtte et annet menneske lenger enn de selv har kommet i møte med egne erfaringer. Hvis hjelperen ikke har selvinnsikt kan egne forsvar bli en barriere.
Veien videre: Oppgjør og mulighetskart
Vi kan ikke sette en strek over fortiden og tro at fremtiden ordner seg.
Kroppen husker. Mønstre skapt for å overleve gjentar seg, og kan ikke endres før vi blir bevisst hva som skjer. «Nissen på lasset» følger oss inntil vi får bevissthet om reaksjonsmønstrene, og selv da kan det være vanskelig å gjøre annerledes – det vi har vært vant til å gjøre.
Det må trenes, ikke bare fysisk, men også mentalt. Aller først må vi anerkjenne det som har vært, før vi kan velge noe nytt. Dette gjelder oss som enkeltindivider og samlet på samfunns nivå.
Derfor trenger vi både en havarikommisjon og en sannhetskommisjon.
Den ene for å forstå hva som gikk galt.
Den andre for å gi verdigheten tilbake.
Først da kan vi begynne å tegne et reelt mulighetskart.
Det er på tide å stanse skyveleken.
Det er på tide å gi makten et ansikt – og utsatte mennesker rettigheter.
Så litt om bokprosjektet med foreløpig tittel:
En aktivist bekjennelser
Boka blir en måte for meg å ta tilbake definisjonsmakten, og mange vil forhåpentligvis kjenne igjen problemstillingene jeg tar for meg.
Målet er i størst mulig grad å skrive folkelig, mest mulig uten faguttrykk som kan skape avstand til folk flest.
Mitt opprinnelige mål med min form for aktivisme var folkeopplysning, og i det lå også det å nå fram til lovgiverne og etter hvert også fagfolk og forskere.
Hovedsakelig spisset mest mulig inn på konsekvenser av et mangeårig tvangsregime og som alternativ vise behovet for en ikke-medisinsk tilnærming til mennesker i krise.
Innsamling av midler
Jeg laget en Spleis som jeg fikk inn 30.000 på, og det er jeg takknemlig for, men hvis jeg skal ha den formen for kvalitetssikring som jeg tenker kan løfte mitt forfatterskap, så trengs det minst 100.000 i tillegg.
Vel, alternativet kan bli å returnere midlene til giverne.
Vi får se! Så til boka… Her om det jeg foreløpig tenker, og som jeg tar forbehold om endringer.
Observasjon av 30-35 år med å se hvordan det skyves på ansvar, prosjekter som munner ut i ingenting, oppbygging av diverse kompetanse- og kunnskapssenter, som i liten grad innlemmer utvikling eller overføring av nyere kunnskap, som kan bidra til å få oss ut av den runddansen vi har holdt på med i flere tiår innen akuttbehandling og tvangsbehandling.
Og jeg mener at det styres unna nettopp det som har å gjøre med de alvorligste bruddene på menneskerettighetene våre, som skjer i tvangspsykiatrien, på akuttpostene med tvangsmedisinering og isolat, og den forlengelsen hjem til mennesker som blir stående på TUD-vedtak (tvangsmedisinering etter utskrivelse fra institusjon.)
Skiftende regjeringer har bevilget ekstra midler til opptrapping innen psykisk helsefeltet, som for det meste har ført til det motsatte, nemlig innskrenkelser.
Særlig de siste 10 årene har det blir mer tvang. Det går helt i feil retning.
Andre temaer i boka blir:
Fra overlever til aktør – å se gjennom traumebriller
Diagnoser som feilslått tåkelegging av underliggende traumer og problemer, som i hovedsak besvares med medikamentell behandling.
Forskning & fagutvikling,
Det jeg blant annet blir jeg å ta med under «fag og forskning»-er «kampen om kunnskapen»
og der skal det bla henvises til boken: Grunnlagsproblemer i vitenskapene om mennesket (Abstrakt forlag, 2019)
Bruken av retningslinjer som bygger på 90 % klinisk skjønn og 10 % på forskning. Altså et svært skjevt kunnskapsgrunnlag.
Mangel på å innlemme nyere traumekunnskap.
Brukermedvirkning uten virkning
Språkbruk: Ord og begreper
Mangel på rettssikkerhet, der det blant annet blir et blikk på Inger-Mari sin rettssak
Begrunnelse for havarikommisjon og sannhets- og forsoningskommisjon
Hva vil vi at en akuttpost skal inneholde?
Krav om egne traumesensitive recoveryenheter for hjelp til nedtrapping av medikamenter
Krav om egne små traumesensitive recoveryenheter for hjelp uten tvangsmedisinering
Å finne hjem til meg selv…:
Den indre landingen, der jeg erkjente min egen uro og fant tilbake til verdigheten.
Revidert 3. mai 2026
Siv Helen Rydheim