Av anonymt medlem i WSO
Om fordeler og ulemper rundt åpenhet kan det skrives mye. I linja til brukerorganisasjoner, fra myndighetene og media har tonen gjennomgående vært: åpenhet om psykiske lidelser er bra! Vi trenger mer av det! Det er vanskelig for mange å se for seg at det kan bli for mye åpenhet. Åpenhet endrer mye, fjerner tabuer som sprekker i lyset og stigmaene fordufter for samfunnssolen i den økte toleransens hage.
Og, alle profitterer på åpenhet, sies det. Åpenhet er et grunnpremiss i De ekstrovertes samfunn, og det er de som regjerer. Åpenhet er en del av tillitssamfunnets felles verdigrunnlag. Det passer godt inn i psykiatriens forebyggende aspekt, som handler om «tidlig intervensjon», om å ta vare på hverandre, samt å blinke ut de som kan være farlig for seg selv og andre. Jeg har hele veien hatt en skepsis til denne unyanserte åpenhetslinja. Spesielt for visse grupper lidende, som kunne ha unngått tvang og psykiatrifisering i en personlig krise eller periode. Jeg tenker også på de mange som har kommet seg ut av mørket, og startet et nytt liv.
Jeg har møtt en rekke slike tilfeller i min jobb. Her forleden kom jeg borti en historie jeg vil kalle eksemplenes eksempel på åpenhet som slår feil ut:
Ung mann, student ved Universitetet i Oslo, med deltidsjobb, ca. 30 +. Hadde tidligere kontakt med psykiatrien i sin ungdom, det ble innleggelser og diagnoser. Han hadde lagt dette bak seg da det skjedde for en del år siden, og det var ikke en relevant del av hans nåværende identitet. Han fikk en lederrolle i et bofelleskap, med bekjente og venner. Det var ett rom ledig, han var grei og leide det ut til en person han ikke kjente.
I starten av semesteret bestemte han seg for å være åpenhjertig, og fortelle om seg selv. Da nevnte han også ting fra fortiden som psykiatri, innleggelse og medikamenter. Det var jo lenge siden. Alle smilte tolerant av alt det han sa. Alt var bra.
Senere i semesteret ble det en konflikt om noe bagatellmessig i bofellesskapet, men det ble likevel ganske mye temperatur i diskusjonene. Han følte seg trygg på at de kunne løse opp i problemene som «voksne mennesker», og at alle kunne leve med de kompromisser som ble avtalt dem imellom. Men, ikke alle var fornøyde, verken med prosessen eller resultatet. Bak hans rygg ble det da meldt inn «bekymringsmeldinger», med ukjent innhold. Da han trodde at det hele hadde lagt seg, ble han forbauset over å bli kontaktet av en psykolog fra en lokal DPS. Han ble invitert til en samtale, på vennlig vis. Han tenkte at dette ville være til hans fordel, en kort liten samtale kunne da ikke skade. Han hadde jo ikke gjort noe galt, og var frisk og rask og hadde ingenting å skjule. Det var slik han oppfattet situasjonen. Han kom alene til DPS, og etter en kort samtale ble han vist videre til en psykiater. Han opplevde ganske raskt umyndiggjøring, ble fratatt samtykkekompetansen og lagt inn på tvang. Han protesterte verbalt fra første time, og det ble et lengre opphold. Han sa ikke hvor lenge.
Han ble nektet innsyn i journal (ulovlig, men det finnes visse smale unntak), han ble tilbudt en systemlojal advokat. Han tapte både i Kontrollkommisjonen og hos Statsforvalteren. Han ble opprørt, og utagerte verbalt. Sykehuset responderte med langvarig bruk av belteseng. Så får han et tips om å ringe WSO.
Det går bedre med ham nå, og han er ute. Men, han er retraumatisert. Og mindre naiv med hensyn til den hellige, glorifiserte åpenheten.
Spørsmålet blir: Hva har han lært av dette? Mange som havner i psykiatrien er ofre for velment og naiv åpenhet. Andre ganger er varslingen utspekulerte «vendettaer», for å fjerne folk eller for å vinne frem i konflikter, i familiefeider, arvestrider osv. Da blir utfordringen: hvordan skal man få noen tvangsinnlagt og umyndiggjort? Med en diagnose, forhistorie fra tidligere innleggelser og noen telefoner, så er det ganske enkelt. De som gjør dette vet nok i mange tilfeller ikke hvor stor skade de forårsaker. Det er også belastende å bli utsatt for dette av venner og folk i egen familie, bak ryggen din. Tillit? Det lover jo godt for fremtiden. Men, for psykiatere og psykologer i systemet er dette god hjelp til å gjøre en dårlig jobb.
Uansett hvor «paranoid og negativ» jeg kan høres ut som, så er dette jeg beskriver en viktig del av opplevde realiteter blant visse segmenter i det samfunnet som vi deler. Som det fortelles om på telefon, helst i anonymitet. For mange som dette gjelder er det viktig å få delt disse erfaringene og få anerkjennelse for at det de har opplevd blir mottatt og trodd av noen. Som problematisk virkelighet, mørke realiteter. Og at de får høre at de ikke er alene i verden, men at mange har opplevd det samme. Jeg har sett lite om denne problematikken i den offentlige debatt om viktigheten av åpenhet rundt psykiske lidelser.