Oppdatering: Saksøkerne tapte dessverre i tingretten, og det forberedes nå anke til lagmannsretten. Ankefristen er 15. september. De ble heldigvis ikke ilagt statens omkostningskrav, og hver av partene dekker egne omkostninger.
Selv om det ikke er noen stor overraskelse at de ikke vant i tingretten, er det allikevel skuffende. Det er åpenbart at vi som utsettes for tvangspsykiatri ikke har en reell rettssikkerhet når det å få menneskerettighetsbrudd i psykiatrien prøvd for retten krever flere rettsrunder kun for å få lov å føre saken. Hvis saksøkerne hadde stått alene som de fleste gjør, ville det vært helt umulig. Det er derfor nesten absurd å lese dommen og at det forventes at dette er noe som bør gjøres rett etter en utskrivelse fra tvang. Men Inger-Mari og Merete har heldigvis gode støttespillere, og det jobbes med anken, det er ikke slutt her!
En historisk rettssak om menneskerettighetsbrudd i psykiatrien har akkurat hatt sin første rettsrunde i Oslo tingrett. For første gang klages staten, ved Helse- og omsorgsdepartementet, inn for menneskerettighetsbrudd i forbindelse med psykiatrisk tvangsbehandling i Norge. Disse to sakene er de første som kommer opp for retten fra ICJ-Norge (den norske avdelingen av International Commission of Jurist) sin pro bono-gruppe for menneskerettighetssaker knyttet til tvangsbruk i psykisk helsevern.
Inger-Mari Eidsvik og Merete Nesset er de to saksøkerne som er utsatt for gjentatte menneskerettighetsbrudd ved gjennomføring av tvungent psykisk helsevern. De to er blitt utsatt for tvangsmedisinering, isolering og beltelegging over flere innleggelser fra 1988 til 2016.
Sakene har stor betydning. Flere tusen mennesker tvangsbehandles i psykisk helsevern hvert år, og det er dessverre svært få som har mulighet til å få saken sin vurdert av retten. Gjennom disse sakene vil det settes søkelys på statens ansvar for den konkrete etterlevelsen av menneskerettighetene i psykiatrien. Det handler om retten til ikke å utsettes for umenneskelig behandling, og at grunnleggende menneskerettigheter skal beskytte oss, også i psykisk helsevern.
Saken startet med første runde i juni 2022 i Oslo tingrett. Staten mener at sakene ikke har rettslig interesse og at kravene er foreldet. Saksøkerne måtte derfor gjennom flere dager i retten for å få avgjort disse spørsmålene først.
Sakene føres pro-bono av Føniks Advokater og professor Mads Andenæs, med støtte fra ICJs pro bono-gruppe med blant andre Ketil Lund, som er tidligere høyesterettsdommer og Hege Orefellen. Både Inger-Mari, Merete og teamet som hjelper dem, er innstilt på å føre sakene hele veien gjennom rettssystemet, og videre internasjonalt hvis det blir nødvendig.
WSO er «bakkemannskap» i denne prosessen, og bidrar på mange måter inn i saken. Vi startet blant annet en spleis for å dekke utgifter, som har samlet inn ca 90 000,- kr. Det er også utrolig viktig for Inger-Mari og Merete at de har WSOs medlemmer i ryggen, det er veldig krevende å gå i front med sin egen sak.
Spleisen er avsluttet, men det er fremdeles mulig å gi støtte til saksøkerne direkte til WSOs gavekonto: 60125615298 eller med Vipps til WSO – Gavekonto. #529139. Merk betalingene «rettssak».
En oppsummering etter tre dager i retten.
Dette er ikke et forsøk på et referat av rettssaken, men en personlig oppsummering fra Mette Ellingsdalen etter å ha fulgt saken i Oslo Tingrett.
Hvis jeg skal oppsummere mitt inntrykk så handlet første dag i retten om at Inger-Mari og Merete «ble mennesker» og subjekter, andre dag om å sette deres opplevelser inn i en sammenheng og tredje dag ble de igjen forsøkt umenneskeliggjort, objektivisert, sykeliggjort og isolert fra sammenhengen de står i.
Første dag i retten; De eide sin egen historie og den ble fortalt med verdighet, og smerte. Det var to mennesker med tanker, følelser og reaksjoner som hadde blitt utsatt for forferdelige inngrep og overgrep gjentatte ganger, med tvangsmedisinering, beltelegging og isolat. Det kom frem både i advokat og professor Mads Andenæs sitt innledningsforedrag for saksøkerne, og Inger-Mari Eidsvik og Merete Nesset i sine partsforklaringer.
Andre dag i retten handlet om at Inger-Mari og Meretes erfaringer ble satt inn i en sammenheng. Ketil Lund, som representerer ICJ-Norge som har meldt partshjelp i saken, holdt innlegg om hvilke muligheter eller mangel på muligheter mennesker utsatt for psykiatrisk tvang har og har hatt til å få sin sak prøvet for retten. Han beskrev både den historiske utviklingen, erfaringene fra ICJ sitt pro-bono prosjekt og hvor krevende det har vært å få disse sakene frem, Sivilombudets kritikk av ulovlig tvangsmedisinering og den manglende reaksjonen fra myndighetene og mer. Sjefspsykolog Mehdi Farshbaf og professor emeritus Tor-Johan Ekeland var vitner for henholdsvis Merete og Inger-Mari, og beskrev både konkret sine møter med de to og hva slags konsekvenser tvangen har fått og som de lever med. De ga også retten en god innføring i psykologien bak traumer og hvordan tvang fører til det, og delte også av sin omfattende kunnskap om feltet mer generelt. Professor Ragnfrid Kogstad vitnet om blant annet kunnskapsgrunnlag og forskning.
Denne dagen ble veldig viktig kunnskap og forståelse presentert for å forstå at dette ikke kun er uheldige hendelser, men et systemisk problem. Selv om vitnene selvfølgelig ble utspurt av regjeringsadvokaten var mitt inntrykk at de spørsmålene som forsøkte å underminere det de sa, ble imøtegått så godt av vitnene at det ble til vår fordel i en del tilfeller.
Et eksempel på dette var når regjeringsadvokaten gjentatte ganger forsøkte å presse vitnet Mehdi Farshbaf om hva slags behandling Merete Nesset kunne få som kunne dempe hennes frykt for fremtidig tvangsmedisinering. Siden saken i denne omgang omhandler at Staten hevder foreldelse og mangel på rettslig interesse som grunn til at de ikke skal få prøvet saken, er det innforstått at spørsmålet handlet om behandling istedenfor fastsettelsesdom om brudd på menneskerettighetene og oppreisning. Etter gjentatte spørsmål om dette svarte vitnet at det som kunne hjelpe Merete var at man måtte slutte med tvang. Han begrunnet videre at man ikke kunne behandle traumer når personen var i en pågående situasjon, han sammenlignet med å behandle en kvinne for traumer etter vold mens hun fortsatt var i et forhold med pågående vold.
På mange måter bidro disse spørsmålene til å tydeliggjøre hvorfor denne saken er så viktig. Et lite utdrag fra Andenæs sitt åpningsinnlegg sier det på en annen måte: «Faren for nye konvensjonsstridige inngrep øker så lenge motparten mener det er lovlig å gå frem på denne måten man har gjort overfor Nesset og Eidsvik ved tidligere innleggelser. De frykter med rette å bli tvangsmedisinert på nytt, bli beltelagt og skjermet, dersom de igjen får behov for hjelp fra helsevesenet. En fastsettelsesdom i deres favør vil ha reell betydning for deres rettsstilling da risikoen for å bli gjenstand for nye ulovlige tvangsvedtak reduseres.»
Selv om disse spørsmålene kanskje styrket vår sak når de ble besvart godt, var det selvfølgelig en stor prøvelse for Merete og Inger-Mari å bevitne regjeringsadvokatens uforstand, og at deres reaksjoner igjen ble forsøkt sykeliggjort. Dette handler om overgrepene de har vært utsatt for, ikke om hvordan de skal behandles for sine reaksjoner på overgrep.
Siste dag i retten handlet om at Inger-Mari og Merete igjen ble forsøkt de-humanisert, umenneskeliggjort og redusert til objekter beskrevet i en journal eller lovparagrafer, denne gang av regjeringsadvokaten istedenfor psykiatrien. Dette var regjeringsadvokatens dag, og det var enormt krevende å sitte gjennom, men det var som forventet.
De begynte med følgende oppsummering fra Statens side: «Saken omhandler at de to saksøkerne har mottatt den behandlingen de har krav på, den har vært i tråd med regelverket, og de har ikke vært utsatt for rettsbrudd.»
Regjeringsadvokatens innsiktsløse og selektive beskrivelse av virkeligheten, enten det var med tørr juss, hvor god mulighet man har til å klage og få sine rettigheter ivaretatt, opplesing fra sykehus-journal eller annen argumentasjon, var en prøvelse å høre på, og det er fantastisk innsats fra Inger-Mari og Merete at de klarte å holde seg så rolige som de gjorde. Vi vet og så at det kostet enormt. Men jeg har ikke tidligere vært vitne til en så godt forberedt sak fra «vår» side, hvor imøtegåelsen var av høy kvalitet både juridisk og ved svært gode vitner, og det var en ørliten maktforskyvning hvor regjeringsadvokaten ikke bare kunne lene seg på sin sedvanlige overmakt men faktisk ble imøtegått på sine påstander. Det var en lettelse å høre Mads Andenæs igjen på slutten av dagen, og igjen få det plassert tilbake til hva det handler om: Brudd på menneskerettighetene og rett til å få sin sak prøvet i rettsvesenet (Access to justice).
Aller sterkest i løpet av de tre dagene var det å høre partsforklaringene til Inger-Mari og Merete, de stod rakrygget gjennom tre dager med glans til høy personlig kostnad.
Det blir en bratt vei fremover, Staten presenterte et krav om dekning av saksomkostninger på 185 000,- bare nå etter første runde, og la opp til å anke saken hvis vi vinner (altså kun foreldelse og rettslig interesse, før vi engang får prøvet selve saken, eller de materielle sidene som det heter på jus-språk. Dette er et veldig høyt omkostningskrav fra Statens side, egnet til å ta motet fra de fleste. Men det er dommeren som avgjør og vi håper og regner selvfølgelig med at vi vinner denne runden, og kampviljen er ikke redusert!
Dommen er forventet midt i juli, følg med på www.wso.no for oppdatering om saken videre.