WSOs leder vil være med på en panel-debatt om dette temaet på Sivilombudsmannens Menneskerettighetsseminar 27. November på Litteraturhuset i Oslo. Programmet for seminaret finner du her.
WSO sier blandt annet dette i vår høringsuttalelse:
WSO støtter en Norsk ratifisering av valgfri protokoll til FNs torturkonvensjon.
WSO vil understreke viktigheten av at det opprettes en nasjonal forebyggende mekanisme som har tilsyn med og vurderer situasjonen for alle frihetsberøvede, uavhengig av begrunnelse for frihetsberøvelsen, i forhold til forbudet mot tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
…
Ved ratifisering av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) vil Norge forplikte seg til å ha en mekanisme som overvåker implementering av konvensjonen. Sivilt samfunn, og særlig mennesker med nedsatt funksjonsevne og de organisasjoner som representerer dem, skal trekkes inn i overvåkningsprosessen og delta fullt i den (CRPD art. 33). Artikkel 15 i CRPD omhandler frihet fra tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Den Nasjonale forebyggingsmekanismen for tortur må ha et tett samarbeid med mekanismen for overvåkning av CRPD, for å gjenkjenne de situasjoner hvor mennesker med nedsatt funksjonsevne som er frihetsberøvet er særlig utsatt.
Uavhengig helsefaglig kompetanse.
Ut i fra WSOs erfaring vil det være svært viktig at den helsefaglige kompetanse som tilknyttes Nasjonalt forebyggende organ er uavhengig fra den praksis som eksisterer ved helseinstitusjonene. Med dette mener vi at eksempelvis psykiatrisk/ helsefaglig kompetanse ikke bør innhentes fra personer som er i klinisk praksis hvor frihetsberøvelse/ tvang utøves, eller har vært dette i nær fortid. Et tortur-forebyggende organ/ tilsyn må kunne vurdere forbudet mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff uavhengig av hva som til en hver tid er gjeldende praksis i helsevesenet, og være upåvirket av selv å være/ ha vært med på å utføre eller støtte tilsvarende praksis.
Det vil være viktig at et torturforebyggende organ vurderer tilsvarende praksiser i eksempelvis helsevesen og fengselsvesen på samme grunnlag, og ut i fra en menneskerettighetsstandard og ikke en helse/ psykiatri standard. Ut i fra vår erfaring har eksisterende tilsynsorganer for psykisk helsevern, inkludert sivilombudsmannen, i liten grad evnet å gjenkjenne brudd på sentrale menneskerettigheter i psykisk helsevern, og har i stor grad underlagt seg psykiatrifaglige vurderinger om hva som er «nødvendig behandling, utført med gode hensikter». Hvis et Nasjonalt forebyggende organ skal opparbeide seg tillit hos mennesker som er utsatt for psykiatrisk frihetsberøvelse og deres organisasjoner, er det helt avgjørende at det eksplisitt synliggjøres i praksis at de er løsrevet fra psykiatrisk definisjonsmakt.