RAPPORT FRA FAGKONFERANSE OM MEDISINFRIE TILBUD

Lene Auestad Blogg

Av Lene Auestad

Saken er oppdatert med filmer fra konferansen nederst på denne siden. I 2017 åpnet medikamentfri enhet ved Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) etter lengre kamp fra brukerorganisasjonene. Robert Whitaker, grunnleggeren av Mad in America, fremhevet at tilbudet er unikt ikke bare i Norge, men i verdenssammenheng. Det er også truet av nedleggelse. Medikamentfritt behandlingstilbud ved UNN holdt en fagkonferanse om medisinfrie tilbud i psykiatrien 22. og 23. januar 2024. Jeg deltok fra WSO – Landsforeningen We Shall Overcome. Dette er noen av mine inntrykk fra konferansen.

Makt og dialog

«Jeg har lært mye både om vårt samfunn og om vårt helsevesen», sa Christine Nyquist, seksjonsleder ved Medikamentfritt behandlingstilbud, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN, i sitt åpningsinnlegg. Hun nevnte maktperspektiver – vi må slutte å tro at vi alltid vet best, og heller gå i dialog. Vi gir medisiner for noe som kanskje skulle vært forebygget eller tenkt mer helhetlig i et samfunnsperspektiv. Videre handler ikke medisinfrie tilbud om å være for eller mot medisiner, men derimot å innrette seg på den enkeltes behov. I et større perspektiv handler dette om definisjonsmakt. «Jeg mener medisinfri behandling burde være den rådende behandlingen», sa hun, og la til at «riktig mengde medisiner ville være 2% av det vi bruker i dag.»

«Ifølge helseminister Ingvild Kjerkol er medisinfri behandling en integrert metode både i poliklinikker og i døgnposter. Dette er ikke vår erfaring.» Med andre ord fremhevet Nyquist at ledende politikere mangler oversikt over feltet de forvalter. Mens Medikamentfri avdeling på UNN har definert dette som en metode, sier man andre steder at medisinfri behandling er noe man kan velge uten at det er noe spesielt. Vi må utvide forståelsesbredden i vårt fagfelt. Vi begynner å få godt med erfaring og kompetanse, og behovet for kunnskapsutvikling var et sentralt krav fra Fellesaksjonen for medisinfrie tilbud da avdelingen ble opprettet. Hun viste til Arnhild Lauvengs kronikk i Dagsavisen som understreker viktigheten av reelle valgmuligheter:

«Loven om pasient- og brukerrettigheter slår også fast at pasient eller bruker blant annet har rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer og undersøkelses- og behandlingsmetoder. Dette er en utfordrende lovtekst. På den ene siden sier den at pasienten har rett til å velge, på den annen side at valget bare gjelder tilgjengelige tilbud. Men hvis det bare er en eller noen få behandlingsmetoder tilgjengelig, blir valget i mange tilfeller illusorisk. Reelle valg krever at det finnes reelle valgmuligheter. Også medisinfritt!» (Lauveng, 2023)

Mange behandlere sier de tenker i form av en biopsykososial modell. Derimot erfarer mange pasienter og fagfolk at behandlingen er biomedisinsk i praksis. Vi må søke etter andre alternativer der det biomedisinske ikke tar for stor plass. Her har vi valgt å prioritere de som har fått psykoselidelse eller bipolar lidelse, sa Nyquist, og vi arbeider relasjons- og nettverksorientert. Vi tenker ikke at behandlingen er nedtrapping, men ofte innebærer den også det. Ca. 50-60% av de som kommer til oss, bruker medisiner når de blir henvist. Nedtrapping blir dermed en del av prosessen. Psykose og bipolar lidelse er veldig krevende å leve med, fremhevet hun – det er stor psykisk smerte knyttet til det. Det er også veldig ulikt hvordan samfunnet ser på ulike psykiske plager. Angst og depressive tilstander sees ofte som en del av det menneskelige spekter, men psykose er i en annen kategori. Folk blir redde.

Langvarig medisinering, fremhevet Nyquist, kan være til hinder for bedring. Vi vil se om det er mulig å engasjere seg i behandling på en annen måte. Medisiner demper symptomer, de helbreder ikke. Noen pasienter vil arbeide terapeutisk – de må da ha kontakt med seg selv. Mange beskriver at medisiner demper, slik at man hverken har tilgang til gode eller vonde følelser. De fleste uttrykker en enorm takknemlighet for å få anledning til å prøve et medisinfritt behandlingstilbud. Det representerer en utfordring til dagens psykiatri, som er mer og mer medikalisert. Nyquist understreket betydningen av individuelle forskjeller, av frihet til å velge noe annet enn den rådende behandlingsformen. «Mange opplever at demokratiet i verden er truet», avsluttet hun. «Det er viktig at vi utfordrer dette både på et samfunns- og enkeltpersonsnivå.»

Ideologi og menneskerettigheter

Det var fem brukerorganisasjoner som tok initiativet til medisinfrie tilbud, fortalte Mette Ellingsdalen, leder for WSO, Landsforeningen We Shall Overcome. Det er unikt at pasientene har blitt hørt fremfor fagfeltet. Det kom et oppdragsbrev fra Helsedepartementet i 2010, men det lå en masse arbeid bak før det. Hun viste til WSOs høringssvar fra 2008:

«Det finnes i dag ikke noe medikamentfritt døgn/ akutt tilbud i psykiatrien. For mange pasienter som i perioder trenger støtte og hjelp på døgnbasis er presset/ tvangen i forhold til medisiner et hinder for å søke hjelp. Å kunne tilby behandling uten medisiner til denne gruppen vil kunne forhindre at det ender med tvang og tvangsmedisinering. Dette er et forholdsvis enkelt tiltak, som kan opprettes innenfor den eksisterende lovgivningen. For å gjenopprette tillit til psykisk helsevern hos denne gruppen, som mange har svært dårlige erfaringer med psykiatrien, vil det å ta bort trusselen om tvang/ tvangsmedisinering være avgjørende.» (WSO, 2008)

Bruken av tvang i Norge var høy. Det var anerkjent at dette var et problem, og det var mangel på reelle valgmuligheter. Situasjonen var at så å si alle ble medisinert, og at man måtte godta medikamenter for å få tilgang til behandling. WSO har et særlig fokus på tvang og tvangsmedisinering. Medikamenter ble for henne et hinder for tilfriskning. «Jeg var ikke formelt tvangsmedisinert, men det var veldig klart at jeg ikke ville få den hjelpen jeg trengte hvis jeg ikke takket ja til medisiner», sa hun. Videre fantes det ingen hjelp til nedtrapping. Folk ble dårlige – og så ble de lagt inn til samme behandling igjen. De reelle valgene fantes ikke. Bernt-utvalget fra 2009 skulle se på Psykisk helsevern-loven og tiltak for reduksjon av tvang. To viktige resultater fra utvalget var blant annet oppdragsbrevet om medisinfrie tilbud og nedsettelse av et lovutvalg, Paulsrud-utvalget, som blant annet skulle vurdere kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i psykisk helsevernloven. At Bernt-utvalget fikk så store konsekvenser handlet om at vi var tre bruker-/ pårørenderepresentanter som jobbet sammen for å snu debatten i utvalget, sammen med en god utvalgsleder som åpnet for det. Det skjer ikke ofte i denne typen utvalg, der man er én mot et massivt fagutvalg. Vi fikk dette opp i lyset, fortalte hun. Hvis medisiner langt fra virker på alle, må man ha et tilbud til de som ikke får hjelp av dem – skjønt hun understreket at hun mener det sterkere enn dette.

Etter det tilsynelatende gjennombruddet i 2010 skjedde det ingenting, fortalte hun. Vi har gode argumenter, men vi ble ikke hørt. Vi, de fem organisasjonene, startet en aksjonsgruppe – Fellesaksjonen for medisinfrie tilbud – og laget et grunndokument der vi understreket grunnbehovene for et trygt sted å være, mennesker å snakke med, en seng, måltider.

Medisinfrie tilbud bør være i egne enheter for fagutviklingens skyld. Det handler om å utvikle både et tilbud og et rom der du kan ha reaksjoner uten at det straks reageres med medisiner – et rom for å stå i og leve med ens egen smerte. På individnivå er det veldig sjelden ideologi i seg selv som gjør at man vil slutte med medisiner. Man forholder seg til sin egen virkelighet, til sine egne behov. Mange vi er i kontakt med har så mange dårlige erfaringer og traumer at tilliten er tynnslitt. Derfor er egne enheter viktig – at medisinfrie tilbud oppleves som reelle alternativer er knyttet til egne enheter, understreket hun.

Det er påfallende, uttalte Ellingsdalen, i hvilken grad medisinfrie tilbud sees som en stor trussel mot det bestående. Det er uproporsjonalt. Kritikken har både bestått i å hevde at disse enhetene er uforsvarlige fordi de er medisinfrie og samtidig å si at de ikke egentlig er medisinfrie fordi mange bruker medikamenter …. Det er tatt inn i Opptrappingsplanen for psykisk helse, men en oversikt fra Helsedepartementet viser at det ikke finnes noen planer om utvikling av tilbudene fra helseforetakenes side. De hevder det ikke er etterspurt. Det er deres virkelighetsbeskrivelse. Helseministeren tror det er en «integrert metode» – men dette stemmer ikke med erfaringene til brukerorganisasjonene. Teoretisk er dette ikke et problem, men i praksis er det et stort problem. Man trenger respekt for ønsket om medisinfrihet også i en akutt krise, sa Ellingsdalen, og det har vi ikke. Man kommer inn og blir tvangsmedisinert, ikke på laveste forsvarlige dose, men på veldig høye doser. Mange blir over tid bare dårligere og dårligere på medisiner, men får ikke tilbud om noe annet. Fellesaksjonen har også bedt om lovfestet rett til forsvarlig nedtrapping.

Det etiske, menneskerettslige perspektivet er det viktigste, fremhevet hun, representert ved organisasjoner som FN og WHO. Pasientene må få lov til stå i sitt eget ubehag, hvor man gir støtte uten å dempe- Det forutsetter at også vi klarer å stå i det, understreket hun – ofte er det sånn at «jeg klarer ikke å se ditt ubehag».    

Hindre for nedtrapping

«Jeg har aldri vært så redd for noen som for psykiatere, på grunn av den mangelen på kunnskap blandet med arroganse de representerer», sa Jørgen Kjønø i sitt innlegg om egne erfaringer med nedtrapping. En psykiater fortalte ham at hun kunne hjelpe ham med nedtrapping, men da måtte han ta en ny pille – samme hvilken. Hun mente hun visste best, mens han selv ville ta det saktere enn hun foreslo. Kjønø opplevde angst, muskelsmerter, prikking. Da han hadde kommet halvveis, ble han fortalt at det var veldig bra. Da han hadde halvert dosen, trodde han at han var halvveis ferdig. Men, understreket han, det er en hyperbolsk metningskurve. 65-85% av pillens virkning ligger i den minste dosen. Droppet fra 300-200 mg er med andre ord mindre enn droppet fra 1 mg til null. Anders Dræby Sørensen, som er psykolog og forsker på nedtrapping, fortalte Kjønø at han ville bli bra til slutt, det ville bare ta lang tid. «Bare gjør det sakte nok.» De standardiserte nedtrappingsprotokollene er helt meningsløse.  Magnus Hald, psykiater og overlege ved Medikamentfritt behandlingstilbud, UNN, bekreftet og utfylte bildet Kjønø tegnet opp. «Det bør utarbeides en plan for nedtrapping», understreket han.

Psykiatriske diagnoser som beskrevet i DSM, fortsatte han, er ikke oppdaget, men oppfunnet. På en måte bidrar forskningen til å underbygge at diagnosene er medisinske diagnoser, til tross for at de egentlig ikke er det. Dette er et problem etter mitt syn. Det er ikke en kjemisk ubalanse i utgangspunktet, snarere kan man si at man lager en kjemisk ubalanse ved bruk av disse medikamentene – som i noen tilfeller kan være nyttig. Det er for dårlig kjent hvordan man ved nedtrapping og seponering av antidepressiva kan få betydelige plager, sa han og anbefalte «Stopping antidepressants» fra Royal College of Psychiatrists. Vi bør ha individuelle nedtrappingsplaner, sa Hald, som bør være fleksible. Det er viktig å ta utgangspunkt i tidligere erfaringer den enkelte har, og vi anbefaler å trappe ned mens livet er mest mulig oversiktlig. En pause på 4-6 måneder er å anbefale midtveis i nedtrappingen. Man bør vurdere forløpet kontinuerlig underveis. Kroppen og hjernen ønsker å være i en form for likevekt – homeostase. Den blir rokket ved når man begynner å bruke psykotrope medisiner. Bråseponering gir betydelig økt sjanse for alvorlige psykiske problemer. Abstinensene fra både nevroleptika og antidepressiva kan være kraftige. For fagfolk er det viktig å være klar over hva man faktisk kan erfare, understreket han. Under nedtrapping kan det være vanskelig å avgjøre hvilke plager eller symptomer som skyldes grunnlidelsen, abstinenser, eller andre forhold i livet. Å gå opp og ned i doser under nedtrapping, kan gi en «kindling-effekt», og dette er ikke å anbefale. Hald understreket videre at det er et alvorlig problem at man ikke får tak i små nok doser til forsvarlig nedtrapping. Etter at man har seponert, kan det ta mange år for hjernen å hele seg, avsluttet han. Det er viktig å ha fokus på dette.

De mange fordelene ved røyking

Røykepausene på konferansen var for meg viktige i at de utfylte bildet som kom frem i seminarrommet. Det var lite tilløp til diskusjon under selve konferansesesjonene, og pausene tilførte perspektiver og personlige erfaringer som ikke fremkom der. Det å ta en røyk med og snakke med deltagere utdypet derved opplevelsen av fagdagene, og ga et visst innblikk i konfliktene i feltet når det gjelder hvis perspektiver som høres og betraktes som gyldige. Videre lærte jeg noe nytt, nemlig at røyking bidrar til å dempe den sløvende effekten av antipsykotika, og at dette er grunnen til at de fleste pasienter i psykiatrien røyker.   

Paneldiskusjon – video

I forbindelse med fagdagene arrangerte Medikamentfritt behandlingstilbud ved UNN et åpent møte på Amtmandens Eftf. i Tromsø:

Paneldiskusjon med tema: «Psykiske helsetjenester i Nord – hvor går veien videre?»
Arrangør: Medikamentfritt behandlingstilbud ved UNN (Universitetssykehuset i Nord-Norge), Åsgård

Deltagere:
Eirik Stellander, klinikksjef Psykisk helse og rusklinikken, UNN
Magnus P. Hald, overlege ved Medikamentfritt behandlingstilbud, UNN
Ole-Marius Minde Johnsen, landsleder Mental Helse
Mette Ellingsdalen, leder WSO – We Shall Overcome
Erlend Svardal Bøe, Høyre
Peder Gunnar Moe Joakimsen, Rødt
Tomas Birkelund, Arbeiderpartiet
Møteleder: Anders Lundesgaard, psykolog UNN

Referanser

Fellesaksjonen for medisinfrie tilbud https://medisinfrietilbud.no

Lauveng, A. (2023) «Dette er en skam!», Dagsavisen, 27. okt. https://www.dagsavisen.no/debatt/2023/10/27/dette-er-en-skam/  

Royal College of Psychiatrists (2020) «Stopping antidepressants» https://www.rcpsych.ac.uk/mental-health/treatments-and-wellbeing/stopping-antidepressants

WSO (2008) Høringsnotat – Hvordan redusere bruken av tvang i psykisk helsevern, Høring om tvang, Stortinget, 29. mai 2008. https://wso.no/wp-content/uploads/2017/01/HoringsnotatWSOTvang.29.5.08.pdf


Opptak fra fagdagene

 

Program

22. januar

  • 09:00 Velkommen
  • 09:15 Hva er medisinfri behandling v/Christine Nyquist
  • 10:15 Historien bak medisinfrie tilbud v/Mette Ellingsdalen
  • 11:15 Lunsj og snakk
  • 12:15 Medisinfrie tilbud – status v/Dagfinn Bjørgen
  • 13:15 Forskning på medisinfrie tilbud Innlegg og plenum v/Elisabeth Reitan Klæbo, Kari Standal, Christine Ødegård, Anne Blindheim, Stine Madsen Kvaløy
  • 19:00 Paneldiskusjon om fremtidens psykiske helsetjenester i nord med bl.a Eirik Stellander, Magnus Hald og Mette Ellingsdalen (Sted: Amtmandens eftf.)

23. januar

  • 09:00 Velkommen
  • 09:15 Samhandlende strategi som understøtter medisinfri beh. v/Arne Lillelien og Peggy Lilleby
  • 10:15 Recovery og følelsesfokusert miljøterapi. v/Ann Kristin Aasen
  • 11:00 Lunsj og snakk
  • 12:00 Erfaringer med nedtrapping v/Jørgen Kjønø (Dex Carrington)
  • 13:05 Hva vet vi om nedtrapping av psykofarmaka v/Magnus P. Hald
  • 14:10 The Tromso Medication Free Ward: A Model for Global Change v/Robert Whitaker

Presentasjon av foredragsholdere

Christine Nyquist

Seksjonsleder og psykologspesialist ved Medikamentfritt behandlingstilbud, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF

Mette Ellingsdalen 

Leder av Landsforeningen We Shall Overcome (WSO) – Bruker- og interesseorganisasjon for menneskerettigheter, selvbestemmelse og verdighet innen psykisk helse.

Dagfinn Bjørgen

Daglig leder i Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling (KBT).

Elisabeth Klæbo Reitan

Psykologspesialist ved Fagutviklingsenheten, Psykisk helse- og rusklinikken, UNN HF og PhD-kandidat ved Norges Arktiske Universitet UiT.

Kari Standal

Psykologspesialist ved Akershus universitetssykehus og PhD-kandidat Universitetet i Oslo.

Christine Ødegård

Etnolog PhD fra Universitetet i Bergen: «Medication free treatment for people with psychosis: An explorative study of user perspectives on increased accept and support for patients choosing to discontinue anti-psychotic medication as treatment for psychosis»

Anne Blindheim

Erfaringskonsulent ved forskningsavdelingen for Psykiatrisk klinikk i Sandviken, Helse Bergen HF.

Stine Madsen Kvaløy

Psykoterapeut og PhD-kandidat ved VID vitenskapelige høgskole.

Arne Lillelien

Spesialsykepleier og fag- og kvalitetsutvikler ved BET-seksjonen, Klinikk for psykisk helse og rus, Vestre Viken.

Peggy Lilleby

Spesialist i psykiatri og overlege ved BET-seksjonen, Klinikk fore psykisk helse og rus, Vestre Viken.

Mira Hopland (erstatter Ann Kristin Aasen)

Kunst- og uttrykksterapeut ved Medisinfri døgnenhet, DPS Nedre Romerike, Ahus.

Jørgen Kjønø (Dex Carrington)

Norsk komiker og TV-personlighet med egne erfaringer med psykofarmaka og nedtrapping.

Magnus P. Hald

Spesialist i psykiatri og overlege ved Medikamentfritt behandlingstilbud, Psykisk helse og rusklinikken, UNN HF Tromsø.

Robert Whitaker

Amerikansk vitenskapsjournalist, forfatter og grunnlegger av nettstedet Mad in America.

 

Del artikkelen